Svett funk, gnistrende gitarer og store smil

(Sjøsiden Scene, Øyafestivalen, Middelalderparken, Oslo – torsdag 12. august 2004)
Foto: Nils F. Skumsvoll (nils@panorama.no)

Øyafestivalen er blitt en velkommen bidragsyter til enhver konsertgjengers festivalsommer. Med en bred profil, flott beliggenhet ,og overraskende fint vær, er den blitt en seriøs konkurrent til det meste av festivaler i Skandinavia. Det gjenspeiler seg i programmet som hvert år er en glede å lese. Dette året kom to av de virkelig store perlene sent til programmet; men begge leverte i monn. Deerhof sparket sin avantgardistiske fripop til progrockens essens og tilbake på Garage under klubbkvelden, mens TV On The Radio tok i bruk sommervær og blide mennesker som sin arena når de gikk på scenen tidlig på torsdag.

Fra James Brown til Sonic Youth
Black Debbath åpnet kanskje festivalen i år med humor og kanari, men for undertegnede var det likevel ikke tvil om at det amerikanske bandet gikk det meste en høy gang denne dagen. Med et uttrykk som skylder like mye til den svette gospelfunken til en ung James Brown, som til rockmusikken til et drivende Sonic Youth, står det klart frem at det endelig resultatet ikke er noe man har hørt ofte før. Det er rett og slett en gledelig bekreftelse på at rocken enda har en del kort oppe i ermet.

I det de går på scenen er det til skeive trommer, knitrende elektronikk og dansene gitarer. De smyger seg i gang med et uttrykk som gir like mye til dansefoten som til resten av kroppen. De er rett og slett vanskelig å stå stille når bandet smeller i gang med de fleste favorittene fra sin strålende langspiller Desperate Youth, Blood Thirsty Babes.

Et følsomt band
Det virker det også som om bandet selv føler. Ikke bare synger og smiler David Andrew Sitek mellom de larmende gitarveggene han legger opp mot resten av bandet, men Tunde Adebimpe rister, vrir og bender på seg til alle tider.

Dette er ingen innøvd dans; mannen er oppslukt av sangens makt og skjelver seg inn i de deilige melodiene som flommer ut av bandet mens han synger, ”I know your heart can’t grieve / what your eyes won’t see / But you were my favorite moment / of our dead century”. Mektig og sjelfullt.

Ikke et resultat av plateindustrien
Bandet er av den typen man vet man liker musikk når man opplever dem. Følelsen av å være i nærheten av noe virkelig er overveldende. Dette bandet kunne ikke blitt skapt frem av mediene eller industrien. Adebimpes skjelvinger ville vært for sært, Siteks elektriske dansing for sint og tredjemann Kyp Malones skjeve smil ville blitt kalt dopforherligende.

Men det som vi ender opp med denne glohete ettermiddagen i Oslo er et rent ut fabelaktig rockband med strålende låter og en visjon som nok bare vil vokse i tiden som kommer.