Fint, uten å ta av

(Kroa i Bø, Bø – lørdag 4. september 2004)
Foto: Frode Jørum

Det er ikke rart om det gis forventninger til en konsert der medlemmene består av folk fra Jaga Jazzist og Big Bang, samt med Norges beste vokalist Thomas Dybdahl som frontfigur. Og det skulle bare mangle, tatt i betraktning at de allerede har gitt ut det som må kunne kalles årets hittil fineste single; Tolerate.

Synd da at konserten de ga på Kroa i Bø lørdag skulle vise seg å bli like ujevn som hva det selvtitulerte albumet har blitt.

Mye fyllstoff
Strengt tatt har The National Bank bare to virkelig gode enkeltlåter; nemlig I Hear The Sparrow Sing og før nevnte Tolerate. Og når førstnevnte låt kommer umiddelbart i settet – og det faktum at singelen faktisk blir spilt to ganger i løpet av den litt over time lange konserten – så sier det seg selv at det blir mye fyllstoff.

For her er greia: Bandet låter som en litt mer kontrollert og neddempet popversjon av Jaga, men med Dybdahl på vokal. Men også uten den voldsomme organiske flyten jazzistene vanligvis innehar – og uten de gode låtene Dybdahl har i blodet.

For få gode låter
Det musikalske resultatet er av og til forbløffende vakkert, som i tilfellet Tolerate, mens det meste dessverre fremstår som småfin flinkismusikk uten virkelig dybde og substans. Når vi tenker etter er det ganske så utrolig, sett ut fra kvalitetene disse menneskene faktisk innehar.

Men det viser også at vi ikke utelukkende kan stole på hvor gode musikerne er teknisk sett. De må også komme opp med de gode låtene. Og som så mange allerede har påpekt, så er det skuffende at The National Bank ikke har klart å komme opp med flere låter i samme divisjon som singelen. For de kan jo! Først mot slutten av konserten fikk man følelsen av at dette var mer enn bare kos, og at bandet også var kapable til å få fram en mer dynamisk energi som var i stand til å bevege.

Publikum så lørdag kveld likevel ut til å kose seg og virket å ha en positiv innstilling til bandet på scenen. Men det kom nok like mye av kjennskapet til singelen og at de stiller med den alltid sympatiske og ydmyke Thomas Dybdahl, som at konserten var utpreget bra. Det var den nemlig ikke. Full pott for de to gode låtene, men mye trekk for de resterende som aldri klarte å sette seg.