Alternativ supermann

(Garage Oslo, Oslo – onsdag 29. september 2004)
Foto: Knut Neerland (knut@panorama.no)

Det er alltid digg å oppleve musikk som ikke føyer seg inn i rekken over ubetydeligheter. Og er det noe man ikke kan beskylde plateselskapsjefen og tidligere Swans vokalist Michael Gira for å være, så er det likegyldig. Han har for lengst funnet sitt eget uttrykk og bruker tiden sin på å pietistisk perfeksjonere dette. Når han i går så gikk scenen på det stadig bedre Garage Oslo, var det for å vise frem dette.

Annerledes vinkling
Strengt tatt er det ingen som er bedre på det Michael Gira gjør på scenen enn ham selv. Han legger de gode historiene i bunn, supplerer med strøkent gitarspill og en kroppsmimikk som skulle kunne tilsi at vi her har å gjøre med en forstyrret person. Nesten hylende sårt bryter han av en skjør akkord fra gitaren med sine trassige stemmeprakt. Mens ansiktet avslører en person som har en ekstraordinær evne til å leve seg inn i sin egen litterære verden.

Låter som Provider, The Kid Is Already Breaking og Michael’s White Hands griper tak i alle middelmådige singer/songwrighter-menn med middelmådige kassegitarer og gir dem en konkret nesestyver av lyd og intensitet. Der hvor andre faller for fristelsen av å gjemme seg bak et pusete og koselig lydbilde. klemmer Gira til og gjør seg nesten vanskelig. Aldri direkte utilgjengelig egentlig, men bare uhyre kalkulert når det kommer til oppbygging både av settet som helhet og fremførelsen av hver enkeltlåt.

Morfin mot halsonde
Selv om Michael Gira påsto at han led av en dårlig hals, og derfor drakk et serum bestående av blant annet morfin. Vi kan ikke si annet enn at denne kvelden i Garage-kjelleren på var fortreffelig. Gode musikanter er som regel best på små scener og i går var intet unntak.

Så får vi heller se bort fra de på første rad som klare å fremkalle Gira sitt vrede når de satte i gang med litt fylleprat mellom låtene.