Bergenfest skuffer og gleder

Den årlige Ole Blues-festivalen i Bergen har skiftet navn og går nå under navnet Bergenfest, en naturlig følge av at festivalen etter hvert har begynt å dekke så mye mer enn bare blues.

Fredag 29. april var den offisielle starten på moroa, og allerede første dag kunne bergenserne oppleve årets største stjerne og trekkplaster, nemlig legenden Lou Reed.

Det var en utsolgt Grieghallen som tok i mot den etter hvert aldrende, men like fullt spreke, amerikaneren. Dyr var billettene og det var nok ett fåtall av tilskuerne som følte at de fikk full valuta for pengene.

Lou Reed
(Grieghallen, fredag 29. april 2005)

Irriterende tam
Visst er det morsomt å få oppleve en mann med så stor innflytelse på rockens historie og utvikling live, men det hjelper ikke mye når hele framførelsen er irriterende tam. Jo da, Lou Reed og bandet hans er meget dyktige musikere som kan sine saker, men makan til rett opp og ned framførelse uten det minste snev av innlevelse skal en lete lenge etter. Og når låtutvalget i tillegg ikke akkurat kan karakteriseres som av det publikumsvennlige slaget så blir det en tam opplevelse og gjespene sitter løst hos de fleste.

Lou Reed er kjent for å være en smått gretten og vanskelig person å ha med å gjøre, men at mannen skal bruke nærmere førti minutter før han i det hele tatt henvender seg til publikum er vel litt i overkant, og da bare med et lite ”thank you”. Småskuffende.

The Legendary Shack Shakers
(Garage, fredag 29. april 2005)

Da var stemningen mye mye bedre på Garage hvor The Legendary Shack Shakers vartet opp med psychobilly-punk av den sprøeste sorten. Amerikanerne har vært å anse som ordentlige Bergensvenner en stund nå og det var ikke vanskelig å forstå hvorfor. Hillbilly og punk i en elektrisk kombinasjon, knitrende trommer, buldrende kontrabass, gnistrende gitar og kanskje musikkverdens galeste vokalist som var minst like mye oppå publikum som på scenen var hovedingrediensene.

Nærmet seg kokepunktet
Musikken kan i lengden bli noe monoton men shack shakerne kan virkelig det å bergta publikum, en helt vill innlevelse og spilleglede som få kan matche. Bergenspublikummet har smått fått rykte på seg for å være litt tamme, dette ble til skamme og vel så det, galskapen herjet i hver eneste krok mens temperaturen nærmet seg kokepunktet. Rett og slett ubetalelig!

Sleater- Kinney
(Garage, fredag 29. april 2005)

Sleater – Kinney er å regne som en av pionerene innenfor det som med tiden har blitt kjent som riot grrrl-sjangeren, og det var derfor duket for et spennende møte når de tre jentene fra Portland inntok Garages scene sent fredag kveld. To gitarer, trommer og ingen bass(!), samt to smått hylende vokalister er oppskriften, et lydbilde som kan bli litt kjedelig vil nok mange mene, men det åpnet friskt og spennende.

Sjarmerende og hyggelig
Til dels knallsterke låter, preget av Sonic Youth-aktige gitarer med en veldig interessant vokal på topp fungerte fint det. Utadvendte jenter som gir jernet på scenen og samtidig frir til publikum med et vel utført ”tusen takk” etter velfortjent applaus er sjarmerende og hyggelig det. Etter hvert ble det hele likevel nokså ensporet, låtene føles like og den smått hylende vokalen blir vel mye i lengden.

Alt i alt var dette et ok møte mellom nordmenn og en sjanger vi ikke så fryktelig ofte kan overvære her til lands.

Uken er lang og det er mye å glede seg til utover festivalen som kan by på konserter hver eneste dag hele veien fram til avslutningen lørdag 7. mai.