Instant Classic ’05

(Rockefeller, Oslo – lørdag 30. april 2005)
Foto: Promo

Det er få band undertegnede har hatt gleden av å oppleve live like ofte som Göteborgs etter hvert legendariske The Soundtrack Of Our Lives, og det er jo som regel en grunn til at man ser et band ofte live. De innfrir.

Med et hederlig unntak for forrige gang, Øyafestivalen 2004. Det var ingen minneverdig forestilling, og det var derfor med en viss spenning man skulle innta en god dose retrorock med yppersteprest Ebbot og hans fem våpendragere. De innfridde. Igjen.

Klokka drar seg litt over elleve før Ebbot akkompagnert av Martin Hederos og Kalle Gustafsson på tangenter tjuvstarter konserten med en inderlig god utgave av Tonight fra Behind The Music før resten av bandet kom på og Gustafsson bytta ut pianoet med sin mer vante bassgitar. Den stille åpninga ble til et brøl med Dow Jones Syndrome.

Et vandrende fyrverkeri
Det er som vanlig en fryd å se gitaristene Mattias Bärjed og Ian Persson riste av seg det ene Pete Townshend-trikset etter det andre, samtidig som de gjør den viktigste jobben, spillinga ja, stort sett upåklagelig. Ebbot er som vanlig et vandrende fyrverkeri, han ville ha fronta ei supergruppe av frontmenn.

Etter fire album har The Soundtrack of Our Lives opparbeida seg et låtarkiv som de fleste kan misunne dem og uansett hvordan man vrir og vrenger på ei settliste vil det alltid være noen låter det rett og slett ikke blir plass til. For det første er det jo ei ny skive man turnerer, denne må jo få hoveddelen av settet, og med sju av de i totalt nitten låtene som ble spilt gjorde den jo det. Og ingen av disse låtene skuffa heller så da har man jo ingenting å klage på her.

Stor ståhei i salen
Førstealbumet Welcome To The Infant Freebase kommer man ikke utenom uansett, vi snakker tross alt om en av tidenes beste skandinaviske rockeskiver, og halvveis ut i hovedsettet kommer Confrontation Camp seilende på ei sky av tung rockehistorie, og det blir selvsagt stor ståhei i salen av det kjente riffet og den frenetisk rockende versjonen vi blir servert.

Låta før denne var ei ny låt som ifølge Ebbot kommer på Origin vol. 2, Just A Brothervar ei rolig låt som ikke satte seg i minnet umiddelbart, men helt ok med en forsmak på albumet som forhåpentligvis dukker opp allerede denne sommeren.

Fylles av velvære
Etter en drøy time går bandet av men kommer på igjen før noen får tenkt tanken på å skrike etter ekstranumre. To av de beste låtene fra Origin vol. 1, Believe I’ve Found og Transcendental Suicide åpner ekstrabiten og man fylles av et velvære og ønsker egentlig at kvelden bare skal fortsette i det uendelige (selv om beina sier noe helt annet som vanlig). De følges av klassikerne Grand Canaria, deres kanskje aller beste låt og liveklassikeren Instant Repeater ’99.

Det eneste som mangla var ei låt fra det sterkt undervurderte andrealbumet, Extended Revelation, det virker det som bandet kom på også, for det tar ikke mange sekundene fra de går av scena for andre gang før de kommer på igjen og sier godnatt med den vanvittig nydelige Jehovah Sunrise.

En konsert å huske lenge
Man snakker ofte om at det er forfriskende med nye band, og det er det jo, men jaggu er det noe eget når man igjen ser noen av sine store helter varte opp med en konsert man vet at man vil huske lenge.

Lørdag er dessverre lik stupfyll for ganske mange, disse husker nok ingenting, i alle fall ikke dersom det finnes litt rettferdighet.

Dette spilte The Soundtrack of Our Lives:

1. Tonight
2. Dow Jones Syndrome
3. Mind The Gap
4. In Someone Else’s Mind
5. Heading For A Breakdown
6. Lone Summer Dream
7. Broken Imaginery Time
8. Just A Brother
9. Confrontation Camp
10. Nevermore
11. Bigtime
12. Mother One-Track Mind
13. Sister Surround
14. Age of No Reply
—
15. Believe I’ve Found
16. Transcendental Suicide
17. Grand Canaria
18. Instant Repeater ’99
—
19. Jehovah Sunrise