Bandets nye album skal tydeligvis fungere som et slags politisk manifest. Denne gangen er Fred Durst og co. virkelig sinte, og på The Unquestionable Truth (Part 1) får de fleste gjennomgå. De er sinte på prester som misbruker barn, på galningen som skjøt Dimebag og på terrorister. Det er selvsagt helt kurant å være sinte på disse menneskene, men det som er så synd er at det hele virker noe påtatt. Og når man sper på med fullstendig ubrukelige riff blir blandingen rett og slett skrekkelig dårlig.
Albumet består av syv relativt lange låter med navn som The Propaganda, The Truth og The Story. Bandets tidligere dynamiske oppskrift, med relativt rolige vers og bånn gass på refrengene, er borte og vi serveres en slags gitargraut i stedet for ordentlige riff.
Melodiene er grusomt dårlige, kanskje med unntak av The Priest som holder et litt høyere nivå enn resten av låtmaterialet, og Dursts vokale prestasjoner er kjedeligere enn noen gang. Her er det verken rap eller synging, bare en slapp hulking som dreper siste rest av interesse.
La oss for Guds skyld håpe at The Unquestionable Truth (Part 2) blir adskillig bedre enn dette, for denne utgivelsen er dessverre direkte uinteressant.
Simon Moholt fra Oslo holder det nede med old school rap på norsk. Hans EP,…
Hun har vunnet en drøss med priser, samarbeidet med alt fra Röyksopp til Timbuktu, og…
Musikkbransjen fortsettet å pumpe ut reutgivelser på vinyl. Plateconnaisseur og Panorama-grunnlegger Paul A. Nordal viser…
Hvilke album likte du best i 2023? Vi stilte dette spørsmålet til våre gode venner.…
Dagen før ettårsdagen for Pogo Pops-legendens bortgang, samles en bukett med kjente artister på USF…
Året er omme og fasiten er inne. Her er de beste albumene fra 2022, ifølge…