Fortreffelig avslutning

(Norwegian Wood, Frognerbadet – Oslo, søndag 19. juni 2005)
Foto: Nils F. Skumsvoll (nils@panorama.no)

Norwegian Wood 2005 vil med stor sannsynlighet stå tilbake som en av de mest vellykkede til nå. Dette har litt å gjøre med programmet, men aller mest skyldes nok det været som stort sett har vært strålende, med unntak av fredag ettermiddag.

Årets booking har kanskje ikke vært den sprekeste i Norwegian Woods historie, men med ett toppnavn på programmet hver kveld har festivalen markert seg som en betydelig aktør på sommerens festivalkart. Den siste kvelden i Frognerbadet dette året ble båret frem av navn som The Hives og Roxy Music. Men innen de slapp til fikk flere andre aktuelle navn vist seg frem fra sin beste side.

King Midas

Tappert forsøk
Oslobandet King Midas hadde fått den noe tvilsomme æren av å åpne Norwegian Woods siste dag i 2005. Til tross for strålende sommervær og skyhøye temperaturer var det likevel lang fra fullt i amfiet foran scenen da bandet inntok den klokken 14. Dette ble også King Midas’ sett til en viss grad preget av, men Aldo Woltmann og hans medkompanjonger i bandet gjorde sitt ytterste for å dra med seg publikum.

Til en viss grad så lykkes de også i å oppnå respons. Riktignok var de fleste festivalgjengerne som hadde funnet veien til Frognerbadet på dette tidspunktet aller mest opptatt av å slappe av i bakken mens de lytter til god musikk. King Midas’ småfunky uttrykk sørget etter hvert for at noen få jenter innfant seg fremfor scenen og danset velvillig til bandets funky riff, mens de øvrige forholdt seg i ro på sine pikniktepper lenger oppe i amfibakken.

Stødig sett
Gruppen, som er aktuelle med langspilleren The Jaguars, kjørte gjennom et relativt stødig sett med hovedfokus på sine to siste utgivelser. De åpnet med tittelsporet fra fjorårets Romeo Turn og satte umiddelbart standarden for hvor dette skulle bære.

Videre forholdt Ando og kompani seg på samme nivå og leverte tross relativt laber interesse fra publikum et sett det egentlig står respekt av. For King Midas ga tilsynelatende fullstendig blanke i om at alle ikke var med på notene, og dro det hele i land med både æren og respekten i behold.

Lukas Kasha

Lovende nykommere
Fight Club-finalistene Lukas Kasha er aktuelle med en EP i disse dager og kom til Norwegian Underwood (den minste NRK P1-scenen, red.anm.) for å vise seg frem. Dette oslobandet viste også at de har mye å fare med, for gruppen har i tillegg til et knippe godlåter på repertoaret også et scenetekke man skulle tro ligger minst en divisjon eller to over deres posisjon per i dag.

Kan nå langt
Med en uhøytidelig, dog noe påtatt versjon av The Star Sprangled Banner på tape som introduksjon, inntok bandet podiet med sine egne låter. Stort sett låt dette så bra at bandet allerede nå bør kunne ha stor tro på seg selv som et orkester for fremtiden. Ikke at de var spesielt originale verken i uttrykk eller fremtreden, for det meste er gjort før. Men det er utvilsomt noe over denne gjengens selvsikre fremtoning som de høyst sannsynlig vil kunne nå et stykke videre på vei med.

Oppsummert kan vi konkludere med at det vil være svært overraskende om ikke Lukas Kasha når ut til et bredere publikum og dermed sikrer seg et solid fortfeste i tiden fremover. Vi gleder oss til fortsettelsen og heier på dem i torsdagens finale i Fight Club i lokalene til Garage Oslo.

Tift Merritt

Sjarmerende akustisk
Amerikanske Tift Merritt med base i North Carolina har med sitt andre studioalbum Tambourine virkelig markert seg som et hett navn i kredible countrykretser. Skal vi tolke hennes fremtid etter søndagens akustiske fremtreden på hovedscenen i Frognerbadet, vil denne yndige og svært så sjarmerende damen kunne nå langt på kort tid.

Ikke at settet hennes bar preg av å være en unik forestilling, for til sammenligning med flere andre artister på denne scenen i år, så kom hun alene, kun akkompagnert av en ensom gitarist. Som i tilfellet King Midas som spilte før henne fra denne scenen, ble også Merritt offer for å være satt opp forholdsvis tidlig på programplanen denne dagen.

Vinnende vesen
Men uavhengig av det, og det faktum at dama utviste en særegen og særs vinnende utstråling, ga hun det hun kunne fra sitt ståsted og sjarmerte nok de fleste av tilhørerne i amfiet, som fremdeles satt tilbakelent og nøt solsteiken akkompagnert av nydelige toner fra Tift Merritt.

Cato Salsa Experience

Hardtslående eksperiment
Oslobandet Cato Salsa Experience er rett rundt hjørnet med sitt tredje album, også det kalt Cato Salsa Experience. Gruppen har gjennom de siste fem-seks årene vokst fra å være et lite og relativt ordinært undergrunns-garasjeband til å bli et av landets desidert beste liveorkestre. Med repertoaret fra den kommende platen i bagasjen kom de til Frognerbadet for virkelig å sette sitt preg på den solfylte og varme ettermiddagen.

Cato Salsa Experience har som nevnt sakte men sikkert beveget seg mot toppen av eliteserien i norsk rock, men har noe ufortjent havnet litt i skyggen av størrelser som Turboneger, Euroboys og Motorpsycho. Med sin energiske garasjerock som de hele veien har servert på høyoktan, har de gjennom årenes løp gradvis styrket sin posisjon og markert styrke som bør for andre utøvere på feltet til å skjelve i buksene. Ikke minst opplevde de en formidabel mottagelse under sin forestilling på Øyafestivalen for to år siden, den gang iført tennisdrakter(!) og utstyrt med mange godlåter som slår.

Eksplosiv salsafest
Under søndagens energiske show i Frognerbadet var klesstilen noe mer moderat, mens settet de bød på viste at gutta har hevet seg ytterligere siden 2003. Ikke minst er det verdt å nevne at denne gjengen spiller fletta av hvem som helst, og ga tilsynelatende også alt fra Norwegian Wood-scenen. Men det er nok like stor verdi i å nevne at det nye låtmaterialet – det vil si låtene fra den rykende ferske platen – er av en karakter

The Hives

Feiende forestilling
En av Sveriges største eksportartikler på musikkfronten gjennom de siste årene er The Hives. Bandet har bygget seg opp et ry, samt et image som tilsier at de har det som skal til for å nå et godt stykke utover landegrensene. Og nettopp det har de også gjort ved å legge seg på et musikalsk uttrykk som inkluderer fengende rock’n’roll bygget på en mengde til dels overtydelige riff plukket fra rockens historie.

Tross sitt relativt overtydelige opphav har The Hives klart å markere seg som et band med egen identitet. En posisjon de har nådd ikke minst takket være sine matchende dresser kombinert med kalosjer og utsråling. Etter de siste par sesongers opptredener på sommerfestivaler som Quart og Hultsfred kunne mye tyde på at bandet langt fra hadde like mye å by på fra en scene som i platesammenheng. Dette løsslupne ryktet gjorde svenskene til skamme under søndagens opptreden på Norwegian Wood.

Selvsikre svensker
For i Frognerbadet kom den svenske kvintetten med en stor og direkte selvsikker holdning for å underholde ”nordbaggarna”. Og det klarte de med glans.

Med fengende publikumsvinnende låter som Hate To Say i Told You So, Main Offender og Walk Idiot Walk på settlisten fikk de kjapt publikum med seg. Ikke minst gjorde frontmann og vokalist Howlin’ Pelle Almqvist sitt for å skape stemning i badet. Og for første gang denne solfylte kvelden reiste publikum seg fra sine tilbakelente sitteposisjoner for å la seg hivesifisere(!).

Alt i alt ble forestillingen en sjarmoffensiv fra The Hives, som tydelig viste hvorfor de er ett av Skandinavias hotteste band akkurat nå.

Roxy Music

Nostalgitripp med Roxy
Med tonene fra debutsingelen fra 1972, Virginia Plain, inntok Bryan Ferry og Roxy Music podiet med selvsikker fremtoning som absolutt ikke avslørte at dette bandet egenlig la inn årene for godt over tyve år siden.

For det var ikke mye som tydet på at Roxy Music har vært lagt på is i alle disse årene. På Wood-scenen fremsto de som like potente og levende som i glansdagene på syttitallet. Og med en strålende opplagt Bryan Ferry i front kunne ikke dette gå galt.

Foruten sekstiåringen Ferry, stilte også de to andre originalmedlemmene Phil Manzanera og Andy MacKay, i tillegg til en rekke inneleide musikere, korister og danserinner i glinsende røde antrekk med enorme fjærpryd og det hele. Omtrent som i gode gamle dager altså.

Imponerende settliste
Settlisten var i stor grad konsentert om gruppens låter fra syttitallsinnspillinger. Som perler på en snor kom godlåter som Street Life, Out Of the Blue, Ladytron, A Song For Europe, Both Ends Burning, Oh Yeah og John Lennons Jealous Guy som en hyllest til opphavsmannen (gruppen ga ut denne i kjølvannet av mordet på John Lennon tidlig i 1981 og fikk en av sine største hiter, red.anm.). Det var under sistnnevnte at publikum virkelig fikk fart på allsangen, som herfra og ut ble fengslet av det legendariske bandet på scenen.

Med de to ekstranumrene som kom helt til slutt under Roxy Musics litt for korte sett, først med discoperlen Love Is The Drug og deretter Do The Strand, satte bandet endelig punktum for sin opptreden og ikke minst for en festival som samlet sett kan ses tilbake på som mer vellykkett enn på mange år.

Tidenes Wood
Totalt har 26 000 publikummere vært innenfor portene under Norwegian Wood i Frognerbadet i løpet av de fire dagene festivalen har pågått, noe som er ny rekord og som i år ble toppet av ekstra godt vær. Programmet kunne utvilsomt ha vært noe mer spenstig, men alt i alt så har de fleste artistene som har inntatt hoovedscenen gjort sitt beste for å gjøre dette til en flott festival.

Det hadde imidlertid vært ønskelig å få se flere alternative navn i slektskap med for eksempel System Of A Down (som leverte festivalens aller beste enkeltkonsert) på plakaten i årene fremover. Gjerne i kombinasjon med enkelte veteraner, for det er alltid en publikumsvinner. Men helst bør ikke de samme artistene som vi har sett på scenen i Frognerbadet år etter år få invitasjon om å spille i igjen på en stundt nå. For selv om både Tom McRae, Gåte og Jim Stärk alle i utgangspunktet er interessante navn å ha på plakaten, så holder det liksom nå…