Nok en solskinnsdag på Roskilde

(Roskilde Festival, Roskilde, lørdag 2.juli 2005)

Av: Christer Alexander Hansen og Beate Magerholm
Foto: Christer Alexander Hansen og Beate Magerholm

De ble heldigvis ikke bønnhørt, og festivalen gikk sin gang med blå himmel og strålende sol. Forrige års regnvær var glemt, og tankene gikk tilbake til festivalår som 1994.

Enzo Avitabile & Bottari

Ballroom Scene, Klokken 14:45

Italienske vintønner
Hva er bedre i stekende sol enn italiensk musikk, frozen margarita og et svalt Ballroom-telt? Kanskje mange ting, men akkurat der og da, på lørdag formiddag, føltes det som om disse tre ingrediensene passet fryktelig riktig sammen.

Jeg hadde hørt at Enzo Avitabile skulle være en av Italias fremste pop-stjerner, og han fascinerte meg fordi han på Roskilde skulle opptre med et Bottary – et orkester bestående av menn som slår på vintønner. Denne perkusjonstradisjonen stammer fra middelalderen da bøndene i Sør-Italia slo på vintønner for å drive onde ånder ut av låver og kjellere. Dette samarbeidet mellom Avitabile og Bottary var regnet for å være et av de mest uventede globale musikkeventyr i 2004.

Ingen Eros Ramazotti
Det var ikke mye hos Avitabile som minnet om Eros Ramazotti, så der ble en av mine fordommer mot italiensk popmusikk avkreftet. Han kom på scenen sammen med fem perkusjonister og en Bottary mester som etter gammel tradisjon skulle lede åndeutdrivelsen. Musikken var en kombinasjon av sang, saksofon og strengeinstrument og rytmen ble holdt oppe av disse mennene kledd i tradisjonelle svarte drakter, og med hver sitt slaginstrument laget av vintønner. Tønnene gis et rytmemønster for hver sang som musikerne holder gjennom hele sangen.

Det var en bra konsert, og det var imponerende å se hvordan Bottary ensemblet holdt de statiske rytmene oppe. Avitabile viste seg å være en showman der han danset rundt på scenen, og til og med prøvde seg på det gode gamle kaste mikrofonen under foten og ta imot-trikset. For min del var det det historiske suset som gjorde mest for at konserten skulle bli bra. Det å vite at musikken forener gammelt og nytt, og at man kunne få et innblikk i middelalderens tradisjoner gjorde det til en svært spennende opplevelse.

Khonnor

Metropol Scene

Småkjedelig elektronikahybrid
Unggutten Khonnor har fått vindunderbarnstatus i et mangt et magasin siden platedebuten i fjor. Live på Metopol scene klarte han bare tidvis å vise hvorfor. Elektronika-shoegazerhybriden er delikat nok den men det blir vel mye innadvendt skruknottfiksing og lite melodi som kommer ut av den maskerte Khonnor og hans medhjelper på scenen. Aller best var det da gitaren ble trukket inn i lydbildet på noen låter, dessverre altfor sjeldent.

Tys Tys

Pavilion Scene, klokken 18:00

Breathtaking
Etter hver festival kommer man hjem med en eller flere nye musikalske oppdagelser. For meg var Tys Tys en av disse overraskelsene under årets Roskilde. Dette skandinaviske bandet med frontfigur Maria Laurette Friis var virkelig en opplevelse på konsert. Friis hadde fullstendig roen på scenen, med et lurt smil som hun bevarte hele konserten gjennom, og en uforskammet rank holdning.

Stemmen hennes var noe for seg selv, og jeg var langt fra den eneste i publikum som ble imponert i den grad at man glemte å puste en liten stund. For dette var virkelig breathtaking. Hun har blitt sammenliknet med artister som Bjørk og Stina Nordenstam, men jeg mener at hun hadde en så særegen vokal at jeg ikke ønsker å sammenlikne henne med noen andre.

Myk og sensuell
Det er vanskelig å beskrive musikken. Den er tidligere beskrevet som en blanding mellom jazz, cabaret og salmer. En merkelig kombinasjon kanskje, men det var en merkelig konsertopplevelse også. Vokalen gikk fra myk og sensuell til rå og brutal med en letthet som gjorde at man nesten ikke merket overgangen. Akkompagnert av trompet, trommer og tangenter skaper Friis og Tys Tys en eventyrverden som man ikke ønsker å forlate med det første. Dette er virkelig et band man bør få med seg dersom man har sjansen.

The Dresden Dolls

Pavilion Scene, klokken 20:00

Absurde dukker
Dette er den beste konserten jeg så på Roskilde i år, med et av de beste livebandene jeg har sett. De kaller selv sin musikk for Brechterian punk – cabaret, og jeg er helt sikker på at de har rett.

Amanda Palmer og Brian Viglione er kjent for sine provokative show med sin sære stil og sine kraftfulle tekster. Amanda spiller piano og synger om at hun ønsker seg en coin operated boy som følger hennes minste vink, mens Viglione fungerer som trommis / pantomimeartist. Hun i kort silkeunderkjole, hofteholder og stripete strømper – han i bar overkropp, skalkehatt og med et hvitmalt ansikt. Palmer har spilt piano siden hun var liten og det setter sitt preg på hennes spillestil. Hun krydrer musikken med arrangementer som er en konsertpianist verdig, noe som står i kontrast til de til tider brutale tekstene som formidler en bisarr form for humor. I bakgrunnen illustrerer Viglione tekstene med sine pantomimekunster, noe som gjør det hele enda en tanke mer absurd.

Hyllet Osbourne og Brel
Foregående kvelds store stjerne Ozzy Osbourne fikk sin hyllest i løpet av konserten. Det som var mer uventet var at den belgiske Jaques Brel også fikk sin plass i showet da de to Brechterianske punkerne beveget seg frem på scenekanten for å fremføre den engelske versjonen av hans klassiske Amsterdam.

Dresden Dolls hadde i tillegg til fabelaktig musikk, også det lille ekstra. De hadde en kontakt med publikum som gjorde at man følte seg verdsatt der man sto så liten og ubetydelig i mengden. Denne følelsen ble forsterket da bandet på slutten av konserten ytret ønske om å møte sine fans utenfor Pavilion-teltet. Publikum lot seg ikke be to ganger og stormet sammen foran inngangen til backstage. Da Palmer og Viglione omsider kom ut for å ta en prat med de oppmøtte, ble det for mye trengsel for vaktene. De ba alle om på trekke bakover, men ingen syntes videre interesserte i å ta vaktenes ønske alvorlig. Bandet taklet dette særdeles bra, og litt etter litt løste mengden seg opp.

Green Day

Orange Scene

Overdose publikumsfrieri
Et av årets aller største trekkplaster var for svært mange pop-punkyndlingene i Green Day. De har lenge vært borte fra rampelyset, men suksessen med fjorårets American Idiot har igjen gjort dem til allemannseie, fullt fortjent. Visst ble det en trivelig opplevelse å høre låter som Basket Case, Minority, Jesus Of Suburbia og Good Ridance (Time Of Your Life framført av et tight og velspillende band ledet av en fullstendig vill Billy Joe. Størst var det nok likevel for tre stykk unge herrer blant publikum som fikk lov å komme på scenen og spille trommer, bass og gitar da «bandet» skulle covre Operation Ivy. Festilg som pokker og noe ikke ser direkte ofte.

Dog er det verre med et konstant publikumsfrieri av typen everybody say wheo!!, om og om igjen, til det plagsommelige. Og hva pokker var greien med å få en fyr på scenen for skyte vann med super soaker på resten av publikum? En kan også spørre seg hva greia er med å covre Queens We Are The Champions, en låt som ikke helt kler Green Days lydbilde, eller politiske image for den saks skyld. Mye frieri som med letthet kunne, nei burde, vært tonet ned og gjort opplevelsen mye bedre.