Vakkert, men ikke magisk
(Rockefeller, Oslo – søndag 13. November 2005)
Foto: Paul A. Nordal
Med den britiskfødte frontmannen Antony Hegarty bak sitt flygel i spissen kom Antony And The Johnsons til et uvanlig høflig og interessert publikum på Rockefeller i går kveld. Det var tidvis så stille i den ellers så pratfylte salen at vi nesten kunne høre en knappenål falle i gulvet.
Dyp konsentrasjon
Men så er bandets musikk i stor grad også så stillestående at det er høyst nødvendig med dyp konsentrasjon fra publikums side for å gjennomføre en konsert av dette formatet.
Med My Lady Story fra årets Mercury -prisvinnende album I Am A Bird Now åpnet Antony And The Johnsons settet klokken ti på ti med innlevelse fra frontmann Antony Hegarty bak mikrofon og flygel. De eminente musikerne som ellers er med på turneen er Maxim Moston på fiolin, Julia Kent på cello, Jeff Langston på bass, Parker Kindred bak trommesettet og gitaristene Rob Moose og Kevin Barker fra Currituck Co. Et veldressert orkester med andre ord.
Bemerkelsesverdig stemme
Det er ingen tvil om at Antony er i besittelse av en bemerkelsesverdig og unik stemmeprakt. Hans utvilsomt vakre røst i kombinasjon med de særegne fraseringene som han har gjort til sitt varemerke kan imidlertid tidvis gi en følelse av litt lite variasjon, noe som også avslører et begrenset spekter.
Men når det blir så nydelig presentert som her, er det likevel ikke mye å utsette på helhetsopplevelsen Antony And The Johnsons gir fra scenekanten. Det helhetlige androgyne og såre uttrykket er et gjennomgangstema i melodiene, og gir nærmest en påtvunget medfølelse for det ”kvinnelige” offeret som er fanget i en manns kropp.
Fremstillingen av Antony som et individ som må ha lidd og hatt det vondt skinner i gjennom og virker troverdig gjennom de nakne, sarte låtene. You Are My Sister, som kom omtrent midt i det halvannen time lange settet, er kanskje det beste eksempelet på akkurat det.
Ironisk Whitney-hyllest
Men før vi kom så langt hadde Antony vrengt av seg en rimelig sær, dog småmorsom fortolkning av Whintney Houstons I Wanna Dance With Somebody (Who Loves Me), hvor også Shania Twain ble ”hyllet” med et overtydelig ironisk snev. Dette lille innslaget lettet noe på trykket i salen, selv om vi godt kan legge til at stuntet ble dratt ut i det lengste.
Åpningssporet fra I Am A Bird Now, Hope There’s Someone ble introdusert som kveldens siste innslag rundt klokken elleve. Låten åpnet fryktelig nakent og sårt med Antony alene bak flygelet og vokal, før det hele endte i et klimaks hvor alle musikerne ga full pinne.
Selvfølgelig ble det gjort rom for ekstranumre, før det hele ble avrundet med Velvet Undergrounds Candy Says nøyaktig en og en halv time etter det hele hadde begynt.
Spesiell stemning
Oppsummert ble dette en uvanlig kveld på Rockefeller hvor det hersket en spesiell stemning i den unormalt tyste salen. Konsertopplevelsen kan sånn sett betraktes som vakker, dog uten at dette noen gang ble like magisk som vi på forhånd kunne ha håpet på. Men enkelte steder var det nære på; Spesielt under fremførelsene av de usedvanlig nydelige covertolkningene av henholdsvis Moondogs All Is Loneliness og Nicos Afraid.
