Vertigo 2005 – U2 Live From Chicago – Mer sirkus enn musikk

Det er lenge siden vi så det irske rockbandet boltre seg på en (liten) scene i Redrocks, USA under flagget Under A Blood Red Sky. I 1983 var U2 fremdeles relativt ferske på arenaen, med Bono springende rundt med hvitt flagg på scenen til tonene av Sunday Bloody Sunday. Et bilde som brente seg inn en hel generasjons netthinner for alltid.

Nå springer samme mann, riktig nok den middelaldrende utgaven, rundt på en minst ti ganger så svær scene iført pannebånd med religiøse symboler, som henholdsvis peker både til Jesus, Muhammed og Buddha. Religion og politikk altså, noe som alltid har stått sentralt i U2s uttrykk.

Det har skjedd mye siden 1983. Besetningen er imponerende nok nøyaktig den samme, mens U2 i dag er verdens desidert største band – både på godt og vondt.

Vertigo-turneen, som også tok irene til Valle Hovin i sommer, pågår fremdeles. Vertigo 2005 – U2 Live From Chicago viser monsteret U2 i full vigør. De er posører, scenekunstnere og mulitimedietroll som skremmer minst like mye som de fascinerer. Hele veien med en viss Bono i hovedrollen.

Det er ingen tvil om at U2 er et band som elsker å vise seg frem. De gigantiske sceneshowene blir større for hver gang gruppen legger ut på ny turne, og skal de bli noe særlig større enn hva de er nå, blir det nesten for mye av det gode.

Det er like fullt – i hvert fall til en viss grad – forståelig at en hel verden lar seg gripe av det enorme U2-maskineriet. Men uansett hvor svært det måtte bli, skal vi ikke glemme at det i bunn og grunn er musikk det handler om. Så også i tilfellet U2.

Og rent låtmessig er det heller ikke så fryktelig mye å trekke for her. Ikke egentlig, selv om U2 er blitt et småkvalmt band det er fristende å hakke uhemmet løs på. Men det kan vi jo ikke, for rent teknisk fungerer låtene utmerket i kombinasjon med det overdimensjonerte sceneschowet. Bono er videre en habil sanger, mens gitaresset The Edge har en umiskjennelig signatur som han alltid har – og alltid har vært mer eller mindre er alene om. Så langt alt vel.

Problemet melder seg når den alltid like politisk korrekte Bono finner det for godt å spre om seg med sine politiske budskap og meninger. Og det gjør han nesten gjennom hele dette liveopptaket.

For det blir litt påtatt når disse budskapene trekkes like overtydelig frem mellom annenhver sang. I hvert fall så virker det sånn. Det skal liksom bankes inn for enhver pris – i tide og utide – noe som til en viss grad svekker underholdningsverdien. Musikk må nemlig ikke absolutt knyttes til politiske budskap. Selv om det i utgangspunktet er aldri så godt ment.

Når det er sagt, kan vi rette blikket tilbake på musikken og liveshowet som dette konsertopptaket egentlig er bygget på. U2 er et band med et usedvanlig scenetekke. Det skal de faktisk ha! Men det skulle da egentlig også bare mangle med tanke på alle årene med suksess som ligger bak.

Likevel er det først og fremst de litt eldre låtene som bærer det musikalske på denne live-DVD-en. Materialet fra gruppens første periode på åttitallet låter fremdeles friskt nå – 20-25 år senere. Cry / Electric Co., New Year’s Day, Sunday Bloody Sunday, Bullet The Blue Sky, Pride (In The Name Of Love) og Where The Streets Have No Name er for mange inngangsporten til fenomenet U2, og låter som tiltrakk seg oppmerksomheten til en stor andel av folkene til stede i salen under disse opptakene, samt blant de mange som har sett bandet på turneen. De samme individene vil nok med stor sannsynlighet også gå til anskaffelse av denne DVD-utgivelsen.

Låtene fra Achtung Baby-perioden fra begynnelsen fra nittitallet bekrefter imidlertid at U2 på dette tidspunkt var på toppen sett fra en rent kunstnerisk vinkel. One, Zoo Station, The Fly, Mysterious Ways og All Because Of You kommer da også i en samlet bolk mot slutten av settet, og understreker en gang for alle at dette definitivt var bandets mest kreative periode.

De øvrige, og stort sett nyere låtene hentet fra All That You Can Leave Behind (2000) og (2004), gjør seg i størst grad gjeldene gjennom første del av settet, men er også de minst interessante sånn totalt sett. Dette til tross for at selve fremføringen er gjernnomført god.

Enten vi elsker eller hater dette bandet må det likevel (med en viss bismak, om vi skal være helt ærlige) kunne konstanteres at Vertigo 2005 – U2 Live From Chicago er et fenomenalt konsertopptak. Fansen vil garantert elske det, mens det også vil kunne ha en viss underholdningsverdi for de fleste andre. For uansett hva man måtte mene om U2, så er dette verdens største band akkurat nå. Noe de også beviser i løpet av de nesten to hundre minuttene festen varer.