Clap Your Hands Say Yeah – Klapp, klapp, klapp!

Visst var 2005 et år da hypen rundt indieband dro ut til det kjedsommelige, men Clap Your Hands Say Yeahs album med samme tittel er såpass variert at det nesten er sjokkerende, med tanke på alle deres lignende forgjengere. Albumet starter med en liten sak som treffende nok heter Clap Your Hands. I låta får man fornemmelser mot en fyr som står og spinner på lirekassen og jatter med ekstremt aktive tilhørere og får dem til å ja, klappe i hendene. En genial åpning som likevel, og heldigvis får man nesten si, ikke er representativ for resten av albumet.

Det som er så bra med dette albumet er at det selv om det ikke er veldig nyskapende, likevel er uforutsigbart og med en herlig effektiv instrumentvariasjon. Her dukker det opp blant annet både munnspill, tamburin, herlig skitten fuzz og akustiske gitarer. Man finner også noen mystiske åttitalls New Order-lignende tema et par steder.

Låter som er verdt å trekke frem er blant annet The Skin Of My Yellow Country Teeth, Heavy Metal og Blue Turning Gray, der sistnevnte har gitarer det lukter god gammel My Bloody Valentine av. Det lukter generelt egentlig mye av mye her. Hvis man på død og liv skal droppe et par navn, noe som føles åpenbart å gjøre i dette tilfelle, så er det enkelte band og hovedpersoner det er umulig å komme foruten.

Har man en vokalist og låtskriver med en så frynsete, men likevel treffsikker, egenart som Alec Ounsworth så er det vanskelig å ikke nevne Neutral Milk Hotels Jeff Mangum, både vokal- og låtmessig sett. Ounsworth blir likevel en mer uhøytidelig versjon og både bandets sound og Ounsworths rolle heller mer mot Modest Mouse og Isaac Brock.

Det er ikke dermed sagt at New York-gutta i Clap Your Hands Say Yeah står for noen revolusjon. For det er det på ingen måte. Men det er morsom, fornøyelig og god musikk, så derfor kan vi la revolusjonen være opp til noen andre å ta seg av.

Ikke fortvil om du under første gjennomlytting skulle komme til å tro at det er noe alvorlig galt med cd-spilleren din når albumet nærmer seg slutten. Albumet ender nemlig slik; totalt uten forvarsel og meget brått, men det er en stor fornøyelse å starte det på nytt igjen.