Massiv moro

(Sentrum Scene, Oslo – onsdag 1. mars 2006)
Foto: Frode Jørum (Arkiv)

Undertegnede har fått med seg en del konserter opp gjennom, men det er lenge siden, om noen gang i det hele tatt, at det har vært så god stemning som i går på Sentrum Scene. Alle prater om den ekte idrettsgleden og hvor fin og flott den er. Men noe de færreste nevner, er denne gledens sjuskete fetter: den ekte rockgleden. I går, da britiske The Darkness holdt konsert, støttet opp av det svenske glamensemblet The Ark, på Sentrum Scene i Oslo, var det denne gleden som fikk blomstre fritt. Det lå rett og slett magiske partikler i luften, som støtt og stadig fusjonerte seg og ble klassiske øyeblikk.

Fantastisk publikum
Du vet på en måte at du har kommet rett sted, når publikum hopper og synger til musikken som spilles over høyttalerne (AC/DC, vel og merke) tyve minutter før oppvarmingsbandet (!) entrer scenen. Ettersom det var rørende mange særdeles unge og meget edruelige mennesker i salen, må det nesten betraktes som en bragd at stemningen var så usedvanlig god. I hvert fall såpass tidlig på kvelden.

The Ark leverte
Med et så bra publikum, og to band på scenen, som begge har låter som er laget for å spilles live, var kvelden nødt til å bli en rungende suksess. The Ark sparte følgelig ikke på kruttet denne gangen heller, selv om de var blitt forvist til oppvarmningsplassen på programmet.

Ola Salo hadde på seg et sett meget dekorative sorte englevinger, som han brukte til å fly rundt på scenen i sin sedvanlige livlige stil, mens bandet pumpet ut låter som One Of Us Is Gonna Die Young, It Takes A Fool To Remain Sane, The Others, Father Of A Son. Og publikum? Jo, de var i ekstase. Det var nesten så man ble bekymret for at The Arkness, navnet om bandet døpte seg om til i løpet av konserten, skulle slite ut publikum før headliner The Darkness kom seg på.

Heavyrocksjokk
Men sånn gikk det ikke. For da The Darkness entret scenen, gikk publikum av skaftet – igjen! Fra og med One Way Ticket, førstesingelen fra det nye albumet, ble spilt, var det et intenst og herlig heavyrocksjokk som var saken. De fire på scenen gjorde som på platene og smurte tjukt på fra første til siste sekund. Det vil si med med overdrevne soloer, kastratlys sang og god gammeldags showing. De vekslet mellom å spille gamle og nye låter på en fin og naturlig måte, og det fantastiske publikumet var med på notene hele veien.

Og som om det skulle være noen overraskelse, så var det ikke én kjeft i salen som holdt tyst da landeplagen for noen år siden, I Belive In A Thing Called Love ble duret i gang. Det eneste som hindret denne kvelden fra klassikerstatus, var en noe langtekkelig balladesekvens mot slutten av konserten. Den tok altfor lang tid, og bidro til at intensiteten i settet gikk på en smell.

Du kan si mye om The Darkness som band, både positivt og negativt. Men liker du liveshowene dine dandert med hitlåter, riff og god stemning, så er det ikke et gram overflødig fett på gruppens livepakke. I alle fall når de øser på og ikke faller for fristelsen å roe ned tempoet i settet.