En aften i americana’ens tegn

(Logen, Bergenfest 2006 – Bergen, fredag 28. april 2006)
(Foto: Ole Martin Hoel)

Chris Hillman & Herb Pedersen
Det var smått underlig å se dem stå der. Chris Hillman og Herb Pedersen, over 40 års musikalsk levende historie, bare noen meter fra oss. Det er noe som heter at de gamle er eldst, og akkurat det skulle de to distingverte herrene fra Amerika bevise denne kvelden. Hvilken betydning disse to har hatt for utviklingen av countryrocken skulle være unødvendig å trekke frem, men bare ha to navn i bakhodet; The Byrds og The Flying Burrito Brothers.

Dessverre måtte man ha filter på ørene under mesteparten av settet, for svært mange bergensere fant det morsommere å snakke med hverandre enn å lytte til den flotte musikken. Faktisk ble det så pinlig at Hillman måtte annonsere fra scenen; ”dere må slutte å snakke. Hvis dere ikke slutter så spiller vi ikke.” Det holdt en stund, men etter Turn! Turn! Turn! måtte han si ifra igjen. Denne gangen med en humoristisk trussel; ”vi er amerikanere og vi bærer våpen”. Da ble det temmelig stille resten av settet.

Og selv om større høydepunkt vel skulle komme senere på kvelden var det likevel ingen som riktig nærmet seg landskapet til Hillman og Pedersen. De dro Hickory Wind på oppfordring fra salen, og de avsluttet mesterlig med Dylans You Ain’t Goin Nowhere. Hele tiden satt vokalharmoniene på noten perfekt, og det er bare å samtykke i hva en venn i salen sa; ”Harmonien er ikke fra Bergen, den er fra California.”

På tross av et til tider slitsomt publikum var det en herlig opplevelse å se de gamle mesterne i arbeid. Idet folk strømmet ut for å hente forfriskninger etter konserten kunne man et sekund sverge på at man så Gene Clark og Gram Parsons et sted der i massen. Med et bredt smil om munnen.

William Hut
Alle i Bergen kjenner William Hut. Gjennom en lang karriere har det nesten blitt som å se igjen en gammel venn når han går på scenen. Og mange snakker om hva William driver med om dagen. Noe en gjest også spurte om fra galleriet; ”hvor har du vært?” Uten å gå i detaljer lot William Hut og bandet musikken besvare det spørsmålet.

Han har vært i USA for å spille inn ny plate, og Take It Easy var smakebiten vi ble servert. Skal man dømme resten av platen ut fra dette så lover ting svært godt. Take It Easy er en stødig rocker som trekker opptil flere tråder mot arbeidet han gjorde i Poor Rich Ones, men samtidig bevarer countrysjelen vi husker fra forrige album.

Med blant annet en flott versjon av It’s The Breeze og den klassiske avslutningen med Scarlet, sistnevnte introdusert med noen nostalgiske ord, hadde William Hut Logen i sin hule hånd. De tørste konsertgjengerne fra forrige sett hadde nå enten forlatt salen eller ble overdøvet, noe som nok også hadde en del å si. Vi gleder oss til ny plate.

Tift Merritt
Den nye førstedamen i blues/country/rock heter Tift Merritt. Det kan alle lyttere like gjerne merke seg med én gang, og de som var i Logen denne kvelden vil neppe være uenige. Med en uimotståelig sjarm og gnistrende musikalske egenskaper smeltet hun ethvert hjerte som befant seg i salen. Til tider minner hun om Emmylou Harris, andre ganger hører man ekkoet av Ryan Adams, men man blir ikke stående og lytte etter kilder under en Merritt-konsert. Til det blir man for revet med av den herlig svingende musikken.

Det absolutte høydepunktet, ikke bare under dette settet, men kvelden sett under ett, kom med Supposed To Make You Happy – en duett mellom Merritt og bassist Jay Brown. Stillferdig, akustisk, og for en gangs skyld til et knyst stille publikum skapte hun et kollektivt hakaslepp. Der og da var kvelden perfekt.

Det startet med de gode gamle, den flotte harmonien mellom Hillman og Pedersen, fortsatte med William Hut på sitt beste, og ble rundet av med en stadig smilende Tift Merritt som ble klappet inn igjen to ganger. Fullt fortjent selvfølgelig.