Marit Larsen sjarmerte Bergen

(Ole Bull Scene, Bergenfest 2006 – Bergen, fredag 5/5 2006)
(Foto: Ole Martin Hoel)

Først ut var imidlertid svenske Anna Ternheim, som slapp debuten Somebody Outside til flotte kritikker for to år siden. Noe nytt materiale har ikke vist seg siden, men damen har i det minste et tett turnéprogram, så får man trøste seg med en konsert inntil ny plate dukker opp. Ternheim er en typisk sanger/låtskriver, og stiller dermed i en klasse hvor det etter hvert har blitt temmelig trangt om beinet. Likevel klarer hun å begeistre med sine nydelige, melankolske melodier og sjarmerende engelskuttale.

Akustisk godbit
Slik ble det også på Ole Bull Scene. Sittende rolig ved bordene, nippende til rødvin, kunne publikum stillferdig nyte enda en akustisk godbit fra årets Bergenfest – som har vist seg å være meget bra. Anna Ternheim er ikke en dame som tvinger mye oppmerksomhet mot scenen, tvert i mot var det en ren nytelse å bare la tankene flyte og lytte til den flotte musikken. Settet ble litt kort, men så har hun også bare en skive ute, og som hun sa ”det er jo festival”. Dermed får man tilmålt tid, og neste aktør på scenen var dessuten en av våre hjemlige nye debutanter på kvinnesiden.

M2M er forlengst et avsluttet kapittel, og både Marion Ravn og tidligere makker Marit Larsen har gått solo. Det var sistnevnte som gjestet Bergen denne fredagskvelden, og man kan vel også hevde at hun er den mest interessante av de to.

Gjennomført håndverk
Platen Under The Surface har vist frem en artist som klarer seg meget vel på egne ben, og kanskje har den også motbevist noen fordommer hos en og annen lytter. Larsen som soloartist er nemlig langt fjernet fra tyggegummipop’en som av og til preget M2M. Vi snakker om voksen, sjarmerende sommerlig håndverkspop av en artist som helt klart har noe ”under the surface”. Tekstene er gjennomførte og bærer preg av det nok har foregått mye tankevirksomhet etter at hun sluttet å spille sammen med venninnen.

ABBA er en klar referanse til hitlåten Don’t Save Me, men selv om legendebandet ikke er noe å kimse av, og denne låten har herjet på radio, gir den ikke hele bildet av Marit Larsen. Faktisk ikke i det hele tatt. Don’t Save Me var den siste hun spilte av ekstranumrene, og kvelden tatt i betraktning hadde det faktisk ikke gjort noe om hun ikke spilte den i det hele tatt. De andre sangene er nemlig minst like bra, og ikke fullt så sommerhit-aktige som den.

Pianoet brøt sammen
Og det kler Marit Larsen. Hun er i besittelse av en sjarm som smelter enhver tilhører. Til og med når Wurlitzerpianoet bryter sammen er det ingen i salen som tenker, ”dette går galt”. Med et enkelt ”oi, det ble en kort sang” har hun alle i sin hule hånd igjen, og vi sitter der og smiler og ler, stormende forelsket i denne 22-åringen som seiler opp som en av landets mest spennende kvinnelige singer/songwritere.

I bandet har hun med seg både banjo, cello og mandolin, og til sammen tilfører det sangene et folk-preg og en følelse av sterkt musikalsk håndverk som kler låtene godt. Men så har hun da også åtte års fartstid i bransjen, ikke dårlig av noen som knapt nok er over tjue. Ikke er det noe minus heller at Thom Hell er en del av bandet. Hun vet hva som skal til, Marit Larsen, og selv om hun kan virke smånervøs innimellom sangene har hun et scenetekke mange kan misunne henne.

Alt i en verktøykasse
Et av triksene er verktøykassen hun har på monitoren sin. I den ligger ”munnspill, plekter, capoer og sånt jeg trenger. Og vaniljelys.” Jada, ett enkelt telys med vaniljelukt er bare en av tingene som gjør det så koselig å være på konsert med Marit Larsen. Alle de andre i bandet har visstnok også flyttet inn i verktøykassen, og fått hvert sitt rom til ting og smått. Det virker ikke som mye, men det er et snedig knep for å skape litt av den sjarmen som gjør en slik kveld til noe å huske.