The Last Of The Rock Stars – Kampen for tilværelsen

Hvem er Ronnie Spector? Vel, for den som er bevandret i sin musikkhistorie er det et dumt spørsmål. For alle de andre er det greit med en liten innføring, den trengs nemlig for å forstå rekkevidden og nødvendigheten av dette albumet.

Ronnie Spector heter egentlig Victoria Bennett, og var forsanger i jentegruppa The Ronettes på det glade sekstitallet. The Ronettes var, i likhet med flere artister på den tiden, nokså utfordrende i både musikk og sceneopptreden. Ikke etter dagens standarder, selvfølgelig, men mye av det vi regner som akseptert og naturlig i dag startet den gangen i 1960 årene.

For The Ronettes sin del var det sminken, hårfrisyren og snittet i skjørtene som gjorde folk gale – på forskjellige måter. Det sies blant annet at under en konsert for amerikanske tropper stasjonert i Tyskland så fikk mennene på dansegulvet orgasmer, og bandet måtte gå av scenen. Mest kjent er de for arbeidet med Phil Spector, produsenten som senere skulle bli så kjent med The Beatles og Ramones, og blant andre låta Be My Baby så dagens lys. Brian Wilson har senere beskrevet sangen som ”den mest perfekte poplåten noensinne”.

Med tiden forsvant The Ronettes, men Phil og Ronnie Spector giftet seg i 1968. I følge Ronnie tilbrakte hun bryllupsnatten på baderomsgulvet med moren, og dagen etter ble det satt opp piggtrådsperring rundt Spectors hus i Beverly Hills. De neste årene ble, som man kan se for seg, et sant helvete for Ronnie Spector. Hun var fange i sitt eget hjem, og fikk ikke forlate huset mer enn én gang i året; på bryllupsdagen. Hun fikk ikke lese bøker, ikke treffe venner eller slektninger, og til hennes store frustrasjon; ikke gi ut musikk. Bare to singler slapp ut av huset, den siste i 1971. Try Some Buy Some het den, skrevet av George Harrison, med ingen ringere enn hele The Beatles som sessionmusikere.

Phil Spector fikk aldri barn med henne, men adopterte likevel tre, to av dem uten at Ronnie engang visste om det. Phil insisterte på at hun skulle ha en oppblåsbar, naturtro dukke av ham bak i bilen hver gang hun kjørte rundt i L.A. Av andre notoriske hendelser kan også nevnes at han avfyrte en pistol i taket på studioet under innspillingen av John Lennons Rock N’ Roll. Han har visstnok også rettet en pistol mot hodet til Leonard Cohen, under innspillingen av hans Death Of A Ladies Man, og nektet The Ramones å forlate studioet – også med pistol. Temmelig sprø fyr kan man si.

Ronnie kom seg med tiden ut av situasjonen, og hun skilte seg fra Phil i 1973. I selvbiografien How I Survived Mascara, Miniskirts And Madness fra 1989 beskriver hun det bisarre forholdet temmelig inngående, og boka ble en bestselger. Hun vendte tilbake til musikken temmelig fort etter bruddet, og trommet sammen et nytt Ronettes i 1973, uten suksess. Den første soloplata kom i 1980, og fulgte opp 1987 med Unfinished Business. Noen særlig suksess fikk hun ikke før selvbiografien tente ny interesse rundt hennes liv og musikk. Så fulgte en EP i 1999, hvor hun samarbeidet blant annet med Joey Ramone.

Dermed er vi omsider kommet til 2006, og en ny fullengder er på plass. Historien har gått slik at vår venn Phil Spector står anklaget for mord, og The Last Of Rock Stars viser en Ronnie Spector som endelig ser ut til å ha vunnet. Tekstene på platen er full av referanser til den tidligere ektemannens skjebne, samt hvordan hun selv har lagt hans jerngrep bak seg. Og det 33 år etter skilsmissen. Det var kanskje på tide?

Det kan tyde på at dette har vært en vanskelig plate å lage. Men, hvis hun har lagt fortiden bak seg, hvorfor lurer da Phil Spectors spøkelse over platen? Ikke i produksjonen, hun har faktisk produsert tre av sporene selv, men i tematikken. Girl From The Ghetto for eksempel er destillert skadefryd; ”I hope your cell is filled with magazines, and on every page a big picture of me” spytter hun ut, uten egentlig å være aggressiv. Selv om You Can’t Put Your Arm Around A Memory er en Johnny Thunders sang passer den perfekt inn i Ronnie Spectors tilsynelatende ønske om å kaste av seg ett liv og plukke opp et annet.

Kanskje er ikke dette helt over likevel? Hun gjør visstnok alltid intervjuer sammen med en «minder» som skal passe på at innpåslitne journalister ikke skal stille for intrikate spørsmål om eksmannen, og så hun ikke kommer i skade for å si noe som kan skade henne i et eventuelt søksmål. Likevel har hun aldri endret etternavnet sitt. Kanskje er dette en vei som vil være svært lang å vandre, hvor The Last Of The Rock Stars bare er ett av mange steg.

Alt dette til side, platen er som nevnt et oppkomme av skadefryd og skjult raseri. Den er også spekket med bidrag fra et sjeldent stjernegalleri. Keith Richards synger og spiller på herlige Work Out Fine og All I Want, Patti Smith legger en iskald finish på There’s An End, avdøde Joey Ramone synger på You Can’t Put Your Arms Around A Memory, som også er platens fineste øyeblikk. Ellers nevner vi Nick Zinner fra Yeah Yeah Yeahs, The Raveonettes og The Greenhornes. En solid bit musikkhistorie samlet på en plate med andre ord.

Det er vanskelig å tenke seg at dette er en plate som vil appellere til unge fans, selv om The Ramones som så mange andre unge tente på The Ronettes «back in the sixties». I våre dager er dette musikk for aldrende rockere som her vil finne ekte gull i mylderet av etterligninger. For noen vil det kanskje være gjensynet med en gammel flamme, som på tross av sine 62 år ikke har mistet stort av sin tiltrekning.

Men fremfor alt er det en svært ektefølt plate fra en artist med en meget interessant bakgrunn. Hun er faktisk mulig at hun er ”the last of the rock stars”. De ekte – de som overlever.