It’s Never Been Like That – Phoenix med brodd

Phoenix har etablert seg som trofast leverandør av fengende soft-rock med electronica-elementer og sjarm. Siden franskmennene ga ut debutalbumet United og suksess-oppfølgeren Alphabetical, har de blitt norsk importvare i så stor grad at man lurer på om Bonnie Tyler må gi fra seg lusekofta.

Gjennomgående for It’s Never Been Like That er et råere lydbilde enn på de tidligere utgivelsene. Guttene har tonet ned effektene som gjorde Alphabetical til fengende, men i lengden småmonoton pop. Skjelettet som står igjen rommer som før gode melodier, som med mer bevisst bruk av lyd løfter fram kvaliteter som har vært til stede hele veien. Det er fortsatt laid-back, men med en stødighet som setter brodd på lydbildet.

At Phoenix har tatt et steg vekk fra popfløyen blir klart fra første låt, nemlig Napoleon Says. På tross av en tilsynelatende ny retning, kuliminerer inngangssporet i et refreng der harmonisynergien er tilbake fra forrige album. Tangeringen av egne sjangermessige ytterpunkter fungerer bra.

Andre høydepunkter er låta Long Distance Call: et anatomisk mesterverk hvor Thomas Mars’ vokal får akkurat kledelig med rom; låta er monumental, men svevende, lavmælt, men kraftfull. Lost and Found er slentrende og har en Phoenix-patentert lyd, kjent fra for eksempel Everything is Everyting og Run, Run, Run. Låta North er også en bakketopp. Snippen er løsnet på til fordel for underfundig instrumental eksperimentering.

Med musikalske temperaturendringer, sjangervariasjon og et røffere utgangspunkt enn tidligere er franskmennene i Phoenix fortsatt kurante. Rockefeller selges kanskje ikke ut like fort denne gangen. Phoenix er likevel forbeholdt retten til å eksperimentere bortenfor harmoni-land, de også. It’s Never Been Like That er likevel fortsatt pop, og det er fortsatt Phoenix.