En kjærlighetshistorie

Foto: Kjersti Lerkerød

– Er dette riktig medisin, spør Valérie Jodoin-Keaton fra kanadiske The Dears. Hun har kjøpt noe grønt på apoteket og gulper det i seg i resepsjonen på hotell Christiania. Hva som står på flaska, er hun ikke helt sikker på.
– Jeg har vondt i lungene og skal jo synge i kveld, forklarer hun, og løper for å hente vann. Like etter er hun tilbake med Dears-bassist Martin Pelland, som hun giftet seg med for tre dager siden. I bakgrunnen gurgler babyen til vokalist Murray Lightburn og tangentspiller Nathalia Yanchak. Bandmedlemmene Patrik Kief og George Donoso III er ikke til stede, grunnet en fuktig natt på byen dagen før. Ren og skjær idyll preger formiddagen før bandet går på scenen i forbindelse med Øyafestivalens klubbdag.

Nygifte
– Dette er bryllupsreisen vår, forteller Jodian-Keaton, og er tilsynelatende fornøyd med å tilbringe den i øsende regn i Oslo. Hovedstaden er første stopp på sommerens europaturné i forbindelse med utgivelsen av Gang Of Losers. Bandet har vært her før.
– Vi spilte på Garage for ett og et halvt år siden. Vi var også i Bergen. Det er en fantastisk by, sier Valérie.
– Vi spilte ute, og dro på markedet og kjøpte fisk etterpå. Vi ville gjerne ta ferja også, men vi rakk ikke. På kvelden var vi på jam-session i en bar. De reklamerte med gratis øl til dem som spilte, så vi jammet for å få drikke gratis, forteller Palland.

Hjemmesnekret
Forrige The Dears-album No Cities Left, brakte for alvor Montreal-bandet ut til et stort publikum. Med vokalist Murray Lightburns mål om å formidle rene følelser, rykket The Dears opp i samme divisjon som landsfrendene i The Arcade Fire, Broken Social Scene og Hidden Cameras. Nå skal indie-kredibiliteten forsvares med Gang Of Losers, som slippes i Europa i løpet av august.
– Om vi er nervøse for å slippe albumet? Nei, det er på tide med en ny plate.
Jeg føler at folk fortsatt kan finne ut hvordan The Dears er. Vi høres ut som oss selv, men vi er annerledes enn før, sier Palland, og utdyper:
– Gang Of Losers er mer catchy og direkte, vi kommer fortere til poenget. Noen gode Beatles-sanger består av tre-fire forskjellige deler i løpet av to minutter. For å oppnå det i dag, lager folk sanger på 11 minutter; sikkert inspirert av syttitallet. Vi prøver å komme til poenget på kortere tid, og lage sterke sanger, forteller han.
– Det er også en sterkere live-følelse på albumet. Vi spilte inn alt på tre opptak i Murray og Nathalies hus. Vi spilte inn trommene i stua mens Valerie laget mat.
– Vi er som en gal familie. Vi liker å ha det gøy, ler Valérie.

Mindre orkester
Sterkere og kortere sanger, fører også til at den episke lyden som gjorde No Cities Left populær, er tonet ned.
– Vi er mindre orkester enn på forrige album. Det er færre tunge arrangementer, selv om vi fortsatt er orkester på den måten at alle instrumentene har fengende hooks i hver sang. Hadde ett instrument spilt annerledes, ville sangene blitt dårligere, insisterer Palland.

Da bandet ga ut forrige plate, ble de kategorisk sammenliknet med The Smiths. Det håper man å unngå nå.
– Det blir vanskelig hvis de sammenlikner oss med The Smiths. Jeg kommer til å mose hodet inn i noe hardt, sier Palland, mens han illustrerer handlingen i lufta.
– Men han (Morrissey, red.anm.) har noen fine album, da. Vi har spilt med ham to ganger.