Perfekt avslutning

(Øyafestivalen, Middelalderparken – Oslo, lørdag 12. august 2006)
Tekst: Thomas Olsen (TO), Stig Aasheim (SAA), Paul A. Nordal (PAN) og Kjersti Lerkerød (KL)
Foto: Kjersti Lerkerød (Beck) og Thomas Olsen (alle øvrige)

Susanna & The Magical Orchestra
Sjøsiden Scene, Øyafestivalen – lørdag 12. august 2006

Distansert allsang
Knutsen Og Ludvigsen hadde så vidt avsluttet sin allsangkonsert på Enga før Susanna Karolina Wallumrød og hennes magiske orkester, kun bestående av hennes makker Morten Qvenild, tok over stafettpinnen på Sjøsiden.

Like folkelig eller utadvendte som våre to Barne-TV-kompiser var de nok ikke, men både hyggelig og nynnbart var det. For tekstene kunne de fleste, der Susanna og Morten tolker Depeche Mode, Dolly Parton og Joy Division. Men helt i hvilken retning melodien tar er ikke alltid godt å si, så de fleste sang nok med inni seg.

Med sine enkle, men høyst effektfulle arrangementer trollbandt de et stort og lydhørt publikum.

Kjølig distanse
Susanna hadde selv en kjørlig distanse til publikum, og lot makker Morten Qvenild ta seg av alt snakket. Han var tydelig rørt over at så mange hadde funnet veien for å se duoen spille.
– Dere er helt fantastiske. Dere har til og med betalt billett, utbrøt han mellom to låter.

Gode historier fra turnelivet ble det også plass til. Men det mest bisarre øyeblikket var nok når de kastet ut T-skjorter til publikum. Det passet ikke helt inn i den ellers så lavmælte seansen. (TO)

NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!

Les Savy Fav
Sjøsiden Scene, Øyafestivalen – lørdag 12. august 2006

Les Savy-show
Les Savy Fav er et band det ble stilt forventninger til før årets Øyafestival. De New York-baserte guttene er kjent for upretensiøs og eksperimentell art punk, tro mot indietradisjonen, men med en intensitet man vanskelig finner maken til hos de mest gemene postpunk-band. Selv om bandets musikk nok hadde nådd manges bevissthet før opptredenen på Sjøsiden lørdag ettermiddag, var det få som visste hva de gikk til i sommervarmen.

For publikum ved Sjøsiden, ble det nemlig klart at Les Savy Fav setter plate om til praksis på en usedvanlig vital måte, uten at det går utover musikken. Vokalist Tim Herrington eide publikum fra det øyeblikk han spankulerte ned fra scenen for å kysse på og massere tilskuerne.

Eksentrisk frontfigur
Mens sanger fra bandets tre album ble fremført intenst og med stødig vokal, fortsatte Herrington sjarmoffansiven jeg jokking, svingom på en stol og tupéharselas, mens resten av gruppa, nesten redusert til et backingband, dannet kompet til låtene som i utgangspunktet var trekkplasteret.

Konserten utartet seg dermed til et forrykende show, med fengende gitarriff og kule trommebeats som bakteppe. Uten at musikken ble sekundær, snarere tvert imot, sørget Herrington for å ha alles oppmerksomhet.

Slang seg i bakteriefloraen
Les Savy Favs show ble ett av Øyafestivalens mest spennnende og minneverdige, med musikk man skulle ønske flere band klarte å lage. Avslutningen ble like god: Iført en transparent kondomdress med påskriften ”Everybody has a body” ble monitor-jokking avløst av en bestemt gåtur som endte på toppen av en stige i vannspeilet. Øya holdt pusten da Herrington klatret stigen ved hjelp av to gutter, tok sats, og slang seg ut i bakteriefloraen. Hvis underholdning, utsråling og god musikk er måleenhetene, var dette årets konsert. (KL)

NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!

Midlake
Vika Scene, Øyafestivalen – lørdag 12. august 2006

Vakkert pauseinnslag
Etter først å ha observert det særdeles støyende settet til KILLL på hovedscenen Enga, og deretter blitt underholdt av alle stuntene til Les Savy Sav-vokalist Tim Herrington, var det nærmest en liten befrielse å traske bort til den lille Vika Scene for å iaktta amerikanske Midlake og deres behagelige og neddempede popmusikk.

Texanerne viste seg frem fra en fin side og serverte til tider feiende flotte poplåter med en nærmest magisk tiltrekningskraft. Bandmedlemmene gjorde ikke så fryktelig mye av seg på scenen, noe som forsåvidt heller ikke var nødvendig i den hete ettermiddagssolen. Gruppen sørget derimot for å skape en etterlengtet stemning helt ytterst i Middelalderparken.

Midlake er musikalsk beslektet med sine landsmenn i nå oppløste Granddaddy, likevel har de en langt mer neddempet stil. Stødige vokale harmonier er bare en av bandets styrker, noe som kom spesielt tydelig frem under lørdagens sett.

Bandet tok aldri helt av på scenen, noe vi heller ikke skal forvente av denne typen band, men Midlake klarte like fullt å opprettholde interessenivået hos de fremmøtte gjennom konserten sin. Om ikke publikum akkurat nynnet med gjennom låtene, så lot de seg i det minste sjarmere av gruppens til tider uimotståelige meloditeft og ditto fremførelser. (PAN)

NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!

Marit Larsen
Sjøsiden Scene, Øyafestivalen – lørdag 12. august 2006

Søtt og hyggelig
Marit Larsen er ekte pop. Ekte i den fortstand at man tror på det hun formidler, hun er overbevisende i både tekster og opptreden. Og pop, fordi det er så lett å like.

Hun er sympatisk på scenen, og har fått med seg et band som kler henne, både visuelt og musikalsk. Det hele er så søtt og hyggelig at det nesten vipper over i det banale. Men det gjør det heldigvis ikke.

Burde fått mer plass
Larsen må ha vært en av artistene som dro absolutt flest mennesker til Sjøsiden i løpet av helga, og hadde nok fortjent å spille på hovedscenen. Det var et enormt folkehav foran scenen som koste seg i sola og nynnet med til popperlene som ble servert.

Opptredenen fungerte som et deilig friminutt mellom rockkonsertene som dominerte scenene i år. (TO)

NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!

Yoko Ono
Enga Scene, Øyafestivalen – lørdag 12. august 2006

Særdeles sært
Selv om det i utgangspunktet er en aldri så liten begivenhet å observere selveste Yoko Ono på en scene i Middelalderparken, er det langt derfra til å kunne kategorisere hennes ”live”-opptreden som et musikalsk høydepunkt.

Kunstneren Yoko Ono er en ting – sangeren en helt annen. Som John Lennons enke og platemakker har den lille japanske damen forlengst skrevet seg inn i musikkhistorien. Spørsmålet er snarere om Lennon i sin tid heller burde latt fruen få holde på med sin kunst, mens han konsentreret seg om sitt. For Yoko Ono har aldri vært, og kommer definitivt aldri til å bli, en habil vokalist.

Yoko loko-performance og fredsbudskap
Gneldring er hun derimot flink på. Noe Øya-publikummet fikk i overkant mye av under 73-åringens rundt 40 minutter lange sett. Etter et par performance-stunt og særpregete låter(!), og utstyrt med fuskelapp, maktet hun til en viss grad å gjennomføre sin kanskje sterkeste låt Walking On Thin Ice (For John), som ble gitt ut kort tid etter mordet på Lennon. Fint var det ikke, men til en viss grad og med litt velvilje, kan vi kanskje konkludere med at det hele var ”interessant”.

Derfra og frem til avslutningsnummeret, den nærmest selvfølgelige Give Peace A Chance, hadde publikum bevitnet en særdeles underlig forestilling som knapt kan kalles en konsert, selv om musikerne i bandet som backet opp Yoko i og for seg gjorde en grei jobb. Utstyrt med lommelykter som ble delt ut og med fredsbudskapet i bakhånd nådde kanskje Yoko Ono frem til slutt. Den lille, og tross alt sjarmerende skapningen, går neppe inn i historien som Øyafestivalens største høydepunkt. (PAN)

NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!

Grand Island
Vika Scene, Øyafestivalen – lørdag 12. august 2006

Lovende, men…
Grand Island har vært et av buzznavna før årets festival, og at de er et band man kan regne med å høre mer fra fremover er det liten tvil om. Undertegnede tipper at de inntar en større scene på samme festival i løpet av to-tre år. Men alt er ikke rosenrødt. Iallfall ikke foreløpig. For det første må låtene bli bedre.

Det låter tøft, liten tvil om det, men låtene er ganske forglemmelige, vokalen til Espen Gustavsen ligger så tett opptil både stemmen og stilen til Jack White at det til tider er plagsomt.

Plusspoeng skal selvsagt gis for et hardt rockende band med banjo som fast instrument. Men det hjelper dessverre fint lite at det ser tøft ut så lenge lyden av den kun når ut i de få rolige partiene i noen låter.

For ti år siden ville kanskje omkvedet vært at det i alle fall er bra til å være norsk, det vet jo alle at ikke funker lenger, men til forholdsvis unge debutanter å være er Grand Island i alle fall lovende. (SAA)

NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!

Beck
Enga Scene, Øyafestivalen – lørdag 12. august 2006

Taperen som vant
Beck Hansen, en hel generasjons favorittslacker, det uekte kjærlighetsbarnet av en uvirkelig romanse mellom Bob Dylan og Prince, som til tross for sitt musikalske opphav også innehar store doser humor. Besøket på Øya gjorde alle skeptiske spådommer til latter.

I likhet med alle store artister vet man aldri hva man får fra Beck. Skivene hans springer mellom musikalske ytterpunkter som er fjernere fra hverandre enn RV og FrP, og live vet man heller ikke hvilken, eller aller helst hvilke, Beck (er) som kommer. Til Øya kom litt-av-hvert-Beck, med en gjeng glade og gale musikanter og ikke minst; eget dukketeater.

Kreativt
Etter hvert som årene har gått siden han kom skliende inn sidelengs med alternativhiten Loser for 12 år tilbake, har mange album kommet. Kun to ting har alle til felles: Beck og kreativitet. Og vi fikk da også smake litt på forskjellige stadier i karrieren hans i løpet av den drøye timen. Starten med Loser og Devil’s Haircut var perfekt, og fortsettelsen var stor.

Lyden var i tillegg glimrende, med et lite minus for vokalen som tidvis ble litt lav. Vi fikk Beck med kassegitar på en kort og finfin versjon av The Flaming Lips’ Do You Realize?, og det ble ganske mye fra Guero, hans foreløpige siste utgivelse.

Dukkekortfilm fra Oslo
Festen ble komplett da en kortfilm markerte pausen mellom hovedsettet og ekstranumrene. Filmen var laget i løpet av dagen før konserten, og hovedpersonene var selvsagt dukkene i teateret.

Og da hele Øyafestivalen skriker i allsang til de avsluttende Where It’s At og E-Pro, er undertegnede og alle rundt bare store smil. Sånn skal en fest være, og det hadde sikkert visse andre også skjønt hvis de ikke fortsatt hadde sittet fast i flippskjegget til Prepple Houmb. (SAA)

NB! På NRKs Nett-TV kan du eksklusivt se konsertene fra Øyafestivalen 2006 ut august!