Hva skjer, Travis?

Foto: promo (Dave Holloway / George Chase)

The Dismemberment Plan er gjengen fra Washington D.C som kunne blitt virkelig store. Bandet ble startet opp i 1993 og besto størsteparten av sin tid av frontfigur Travis Morrison, Jason Caddell (gitar), Eric Axelson (bass) og Joe Easley (trommer). Fire plater rakk de å gi ut i løpet av de ti årene de spilte sammen. Spesielt Emergency & I fra 1999 og Change fra 2001 har nok en gjev plass i mang en indierock-elskers platesamling. Musikken har vist seg å være omtrent umulig å kategorisere, men forsøkene spriker fra alt fra kunst prog-rock til dancepunk.

Ting så ut å gå riktig så bra da gutta la ut på europaturne som oppvarmer for Pearl Jam i 2000 og på samarbeidsturne med Death Cab For Cutie i 2002. Men så ble bandet oppløst.

Travis Morrison ga ut solodebuten Travistan i 2004. Flere hevder at anmeldelsen fra Pitchfork stakk en liten kjepp i solo-hjulet til Morrison. Albumet var det femte som fikk 0.0 på Pitchforkskalaen. Av en eller annen grunn ble oppstyret så voldsomt etter denne anmeldelsen at selv noen av de mest ihugga fansen valgte å vende Morrison ryggen. Vel, til nå i alle fall. I april er Travis Morrison klar med oppfølgeren.

Korsang og omeletter
– Hva har du gjort i tiden etter solodebuten?
– Hm… Mye forskjellig. Jeg har studert mye musikk med en rekke folk, og jeg har blitt skikkelig flink til å lage omeletter.

– Du skulle i utgangspunktet gi ut oppfølgeren i fjor? Hvorfor ble den utsatt?
– Det ene etter det andre problemet oppsto, og etter en stund tenkte jeg bare ”faen heller, jeg har ikke lyst til å jobbe mer med det”. Jeg var skikkelig tom for inspirasjon og følte vel at kosmos prøvde å fortelle meg noe. Så jeg meldte meg inn i et kirkekor, studerte med indiske klassiske sangere og fortsatte med de omelettene.

– Når kommer plata?
– April, bank i bordet.

– Hva kan vi forvente av det nye albumet? Kan du forsøke å forklare litt hvordan det låter?
– Hm… Det er veldig vanskelig for meg å si. Jeg er håpløs på sånn type spørsmål. Men av en eller annen grunn så minner det meg litt om Zeppelin på midten av deres karriere. Støyende, men ganske groovy og melodiøst. Jeg kan virkelig ikke forklare dette.

– Hva skjedde med Dismemberment Plan? Hvorfor ble dere oppløst?
– Vi gikk bare tom for bensin. Ti år, mange konserter, fire plater. Ting begynte å bli ensformig og ingen av oss har egentlig ville blitt profesjonelle musikere for resten av livet. Vi ville nok ha vært åpen for ære og berømmelse selvfølgelig, men middelveien er temmelig hard. For å si det sånn, i løpet av de tre årene etter at The Plan ble oppløst gikk trommis Joe Easley tilbake til romfartsteknikk-skolen og han har akkurat designet ferdig et 707 passasjer fly, hver eneste del av det. Hvis vi ikke hadde brutt opp ville han ha kjørt rundt i varebil og spilt de samme gamle låtene. Ærlig talt, hvilken vei skulle du ønske han, eller noen andre også, rent mentalt? Tre år på en rocke-pub turné eller å ha designet en jumbo jet fra bunnen av?

– Hva er forskjellen mellom Dismemberment Plan platene og dine egne solo-greier?
– Jeg ser egentlig ikke det på den måten. Jeg er klar over at navnet på plata er annerledes men jeg har ikke jobbet på noen annen måte. Jeg har alltid jobbet med mye talentfulle folk heldigvis. Det gjelder både The Plan gutta, Chris Walla (Death Cab For Cutie red.anm.) og The Hellfighters. Det som alltid har skjedd er at jeg har hatt noen løse ideer, så sett på hvilke løse ideer de andre har hatt og prøvd å lage noe ut av det.

– Åh, dere rockanmeldere!
– Hvordan reagerte du på Pitchfork-anmeldelsen av Travistan?
– Hm… Jeg tenkte; Åh, dere rockanmeldere! Jeg brydde meg ikke så veldig mye om det. Det var ikke det mest konstruktive i verden, men noe av det var faktisk ganske morsomt. De første to Plan-platene fikk jo faktisk lignende anmeldelser men de er det ingen som husker siden det er 15 år siden og jeg tror ikke folk egentlig leste så mye anmeldelser da. Men reaksjonen til anmeldelsen derimot må jeg si jeg ikke var forberedt på.

– Hvordan var det å få denne anmeldelsen av en gjeng som alltid har likt Dismemberment Plan?
– Hvor overraskende kan det egentlig være? Dette er jo akkurat den evigvarende sirkelen om å elske ting og så hate de i kunstopinions verden. Det var hva både jeg og de fleste oppegående folka i min omgangskrets forventet. Men altså, responsen til den var helt forbløffende. Men jeg tror ikke sånne ting er usunt. Det er som om folket spør seg selv; trenger vi virkelige denne fyren i rampelyset fremdeles? Jeg tror ikke denne utskiftingen alltid er ille, det gir friskt blod inn i kulturen og får kulturen til å tenke om det fremdeles er behov for denne stemmens tjenester. Folk var sikkert dritt lei av meg og ville ha andre ting å tenke på.

Pitchfork som pågående venn
– Hvor viktige er plateanmeldelser tror du?
– Vel, mye viktigere enn de var for 15 år siden i alle fall. Men jeg tror at konseptet plateanmeldelse har forandret seg mye. Det går mye mer på sosiale signaler nå enn det pleide å være. Husk at den grunnleggende drivkraften for indierock er å være i en bar med mennesker som er lik deg selv.

En stor gjeng, øl og musikk. I den rekkefølgen. Så når noen legger ut en anmeldelse på en blogg tror jeg at det er et mye mer personlig statement. De sier «Jeg skal på denne konserten, og jeg syns disse folka er… » Og via den elektroniske overfloden av denne type utsagn møter man opp på samme bar. Anmeldelser er ikke som i gamle Rolling Stone Magazine hvor en ansiktsløs person prøver å sette en overflatisk verdi på en eller annen tilfeldig plate. Det er mer som de mest ulidelige sosiale prosessene der fem venner prøver å velge en bar. På den måten kan man si at Pitchfork er den altfor pågående vennen som sier «Vi skal på Bar Pillar og sånn er det bare» og alle andre sier «OK», for egentlig vil de bare ut å drikke. Pitchfork er vennen med de mest psykopatiske overbevisende evnene om dekoren, hvor man skal sitte, hva som skal settes på jukeboxen og i det hele tatt. Hvorfor ikke gjøre som de sier, selv om det virker tyrannisk og at det hver uke virker som om deres voldsomme lidenskap har forandret seg. Man vil jo bare sosialisere, for Guds skyld.

En firedel nordmann
– Var det øyeblikk der du vurderte å slutte å spille musikk?
– Ikke egentlig. Men jeg trengte litt dødtid. Jeg ble tvunget til å gjøre en seriøs selvransakelse i forhold til hva det betyr å lage musikk, hvorfor det betyr noe for andre og hvorfor det betyr noe for meg. Jeg føler at det førte meg i et virkelig positivt punkrock-sted til slutt. Jeg vil bare gjøre det. Jeg vil ikke sitte og vente for online-buzz eller andre tullete ting. Det er derfor jeg elsker kor-arbeid så mye. Man møter bare opp og synger. Man trenger ikke alle de logiske greiene til et rockband, eller å gå inn i de sosial-politiske greiene med blogger. Det er ikke det jeg har drømt. Det viser seg at mitt livs drøm har vært kunsten. Så jeg er dypere inn i musikken enn noensinne.

– Noen planer for å turnere i Europa snart?
– Jeg håper det! Jeg elsker Vigelandsparken. Jeg er faktisk en firedels norsk, så jeg føler meg alltid litt hjemme der borte.