En usannsynlig diva

(Rockefeller, Oslo – onsdag 25. april 2007)
Foto: promo / Anti (Jean-Baptiste Mondino og Maria Mochnacz)

Med sin rustne røst og levde liv har Marianne Faithfull status som en levende legende. Dette viste hun til fulle på Rockefeller i går kveld hvor hun gjorde et dypdykk i sin over 40 år lange karriere. Etter å ha måttet utsette turneen etter at hun fikk brystkreft i fjor, var hun endelig tilbake i hovedstaden i går.

Ikke spesielt elegant antrukket akkurat, tvert imot, ikke er hun spesielt vakker selv heller, men likevel er den 60 år gamle damen omgitt av en aura og utstråling som er få forunt. Alt hun mangler av sofistikert eleganse tar hun igjen med kjappe replikker om eget liv i en verden bygget rundt sex & drugs & rock’n’roll. Som når en publikummer ba henne ta av seg frakken (kledningen så i hvert fall ut som en frakk, en uvanlig stygg sådan), svarte hun med at hun kunne vurdert det for 43 år siden, «darling», men absolutt ikke denne kvelden! Marianne Faithfull anno 2007 er en usansynnlig diva.

Gammelt og nytt
Med et noe uspennende band som backup, bestående av tre menn med krøller(!), er det Marianne selv som under hele forestillingen står i fokus. Og det klarer hun med glans. Repertoaret er en miks av gammelt og nytt. Gammelt i betydningen ting hun gjorde tidlig i karrieren da hun hang rundt med Keith Richards og Mick Jagger i Rolling Stones. Herfra gjør hun blant annet Something Better, som hun spilte inn med nettopp Stones på slutten av sekstitallet. Når hun mimrer over hvor ”ubeskrivelig høy” hun må ha vært den gangen låten ble spilt inn, er det ingen i salen som tviler på henne. Heller ikke når hun hevder at det er deilig å fremføre den i en noe mer edruelig tilstand. På scenen i går, drakk hun imidlertid bare te. Mye te!

Faithfull var i sitt ess da hun ga ut Broken English i 1979, og i går fikk vi en grei tolkning av tittelsporet fra dette albumet med hennes hese stemme som det bærende element. Bandets akkopagnement fungerte i og for seg, men var milevis fra synthproduksjonen som gjorde plateinnspillingen særegen i sin tid.

Fine tolkninger
Videre leverte hun fine tolkninger av nyere materiale, som Vagabond Ways (fra albumet med samme navn, red.anm.), No Child Of Mine (PJ Harvey) og Crazy Love, som hun skrev sammen med Nick Cave.

Musikalsk vakler forestillingen noe, mest på grunn av backingbandet, mens Marianne Faithfull likevel evner å dra det hele i land med sin stemme og underlige utsråling. Konsertens beste periode kommer imidlertid helt mot slutten, der hun serverer en finfin tolkning av klassikeren As Tears Go By, før hun endelig avrunder det hele med Don’t Forget Me (Harry Nilsson), fremført med en kraft som understreker at hun mener det.