Beauty & Crime – Uanstrengt visepop

Suzanne Vega fikk sitt gjennombrudd rundt andre halvdel av 80-tallet, i en tid da visepop ikke akkurat preget musikkbildet. Hun var nærmest et fenomen med andreplaten Solitude Standing, og i ettertid har hun fått mye av æren – eller skylden – for oppblomstringen av kassegitarjenter fra slutten av åttitallet og frem til i dag.

Selv har Vega gjort lite for å surfe på visepopbølgen hun selv var med på å skape. Gjennom sin nå 24 år lange karriere har hun ikke utgitt mer enn sju studioalbum, og det har gått seks år mellom årets utgivelse og forrige album, Songs in Red and Grey.

Godt inne i sitt tredje tiår som artist er Suzanne Vega gradvis blitt mer analytisk og observerende. Låtene på det nye albumet virker dermed mindre personlige enn for eksempel Luka eller Tom’s Diner. Dette gjør at de svakere sporene på Beauty & Crime blir noe uengasjerende. Et eksempel er Pornographer’s Dream, der lytterens puls glir umerkelig fra hvilerytme til komatøs bossanova. Andre steder på platen kommer Vegas distanserte tilnærming mer til sin rett, og røper en moden og uanstrengt eleganse som mange av dagens kassegitarbaserte singersongwriters kunne lært av.

Åpningssporet Zephyr & I, med gitarriff lånt fra Lou Reeds Vicious, er en av albumets sterkeste låter: melodiøs og elegant, med tyggegummikoring fra KT Tunstall i refrenget. På Frank & Ava viser hun at popinstinktene fremdeles er i orden, mens platens sistespor, fløyelsmyke Anniversary, virker å være en reflektert Suzanne Vegas forlengelse av nevnte Tom’s Diner – 20 år etter.