Beezewax gjenutgir moderne klassiker

Hvordan fant Beezewax sammen til å begynne med?
Vi var kompiser på barneskolen, skating var noe vi hadde til felles. Vi er barndomsvenner.

Hadde dere noen klare forbilder dere gikk etter som band? Nittitallsfuzzpopen er ikke til å ta feil av, og da i mye sterkere grad enn noe annet dere har gjort senere.
Hele den greia med Teenage Fanclub, Ride, Swervedriver og alt det er en misforståelse. Folk trodde ofte og fortsatt at vi imiterte band som vi i virkeligheten ikke hadde hørt. Vi elsket Dinosaur Jr, The Cure og langt mindre kjente band som prøvde å lage bra låter og pakke det inn i støy. Vi var unge og ville bråke. Jeg har oppdaget mye bra musikk som for eksempel Hüsker Dü, Teenage Fanclub, Jimmy Eat World o.s.v. fra anmeldelser av A Dozen Summits.

Hvordan var prosessen med å lage albumet og hvordan gikk dere fram? Var det en langvarig greie eller gjort i en fei?
Vi spilte inn en demo i 96 hvorav to av låtene kom med på skiva. Vi hadde en måned i studio etter skoletid – min russetid gikk til plateinnspilling – de andre gikk i andre gym. Vi spilte inn live, ganske likt som vi øvde. Vokalen ble gjort på ny.

Lærte dere noe spesielt av å platedebutere så unge?
At man ikke trenger å være på et kjent label eller ha en manager for å få musikken sin spredt. Men vi trodde jo det beste om alle.

Albumet høres veldig vitalt og relevant ut den dag i dag, hva tror du eventuelt er årsaken til det?
Jeg synes produksjonen er bra, det låter bra liksom. På den tiden var indie faktisk indie og ikke mainstream som det er i dag. 90-tallet er liksom allerede retro, kanskje?

Kan du si noe om tekstene på plata?
Hopper mye mellom de vanligste tema i en 19 år gammel gutts hode. Ei jente, en billett ut av byen, helter, bestevenner – jeg bodde jo hjemme, var dødsforelsket og hadde steder jeg ville reise.

Hva er bakgrunnen for platas tittel?
Tolv låter, tolv topper – BZWX har alltid vært inspirert av skandinavisk estetikk.
Tolv topper, liksom det største vi har gjort så langt – kanskje?

Når du lytter på ”A Dozen Summits” nå, hva tenker du om det og vil du si at det har noen klare styrker og svakheter?
Energien, at det øker og sakker i tempo, at man skriker litt – det gjør det til en veldig ekte skive. Ærlig. Svakhetene er vel det opplagte – litt kleine tekster, eller ikke generelt men et par steder er det litt klamt. Noen feil i spillingen og et par av låtene er litt lange.

Er det noe du angrer på i forhold til albumet?
Nei.

Hvordan kom dere egentlig i kontakt med Ken Stringfellow som produserte oppfølgerplata ”South of Boredom”?
Anders var super Posies-fan, de møttes og så ble det nyskiva.

Er det bare fordi dere ble eldre at dere gikk såpass mye bort fra den originale sounden, eller var det bare for å herme stilskiftet til et annet svært beslektet band, amerikanske The Get Up Kids?
Vi hørte aldri på Get Up Kids i den grad. Mange som likte oss likte de. Nei, man utvikler seg. Live var vi alltid dynamiske og bråkete, men vi begynte definitivt å bli studionerds etter hvert og så på live og studio som to forskjellige ting, selv om vi alltid har spilt inn grunntakes live.

Hva tenker du om at ”A Dozen Summits” av Panorama blir kalt ”en moderne norsk klassiker” og ”En Oversett Juvel”.
Det er hyggelig, vi synes det er rart at så mange har likt musikken vår og at man har truffet så bredt rundt omkring i verden. Absolutt hyggelig og jeg tror vi har lært å forstå at vi fikk til noe fint med den plata og på andre plater.

Til slutt: Hva er egentlig stå med Beezewax? Slutt, på pause eller hva?
Original besetningen ble venner igjen etter år uten å ha snakket med hverandre. Det var hyggelig. Vi gjør en konsert nå men det blir mer som å reise tilbake i tid enn at det har noe med fremtiden å gjøre. Vi har ikke snakket om det egentlig.

FAKTA:
For 12 år siden slapp Beezewax sitt første album på den lokale hardcore-labelen LaNuGo Records, uten særlig distribusjon. Medlemmene var fortsatt tenåringer og gikk på videregående og de hadde ingen anelse om hva denne skiva skulle være starten på. En plate som har vært utsolgt fra labelen siden rundt 1998.

Panorama ga albumet klassikerstatus i 2003 og kalte den ” En Oversett Juvel ”.