En svett aften på teatret

Kylesa + Laser/Wulf + Jagged Vision, Parkteatret, Oslo 12.juni 2014

Å gå på scenen samme dag som fotballens verdensmesterskap åpnes er intet enkel sak. Det blir kanskje ikke bedre av at Arcade Fire, Woven Hand, Chrome og Kollwitz spiller bare på ulike scener noen steinkast unna vakre Parkteatret på Grünerløkka.

I det jeg rusler litt forsinket inn i Parkteatret blir jeg overmannet av lyden av vestlandske Jagged Vision som brøler meg midt i mot og slår løs med ett sett som er tuftet på hardcore vi kanskje kjenner litt igjen fra Kvelertak. Det er i hvert fall mitt førsteinntrykk av bandet, men de klarer å fjerne det etter hvert som settet skrider frem. I stedet hører jeg bandets røde tråder til band som Trap Them og Converge, men ikke plagsomt mye – skyggene fra bandets råkilder glemmes da bandet er deilig entusiastiske og spillekåte. Litt artig er det også at de – som Tombstones – er band som tar stadige turer ut av landet for å vise seg frem for kontinentet i samspill med amerikanske band. Det er tydelig at scenen her hjemme blir stadig mer smaksrik og muskuløs.

De sliter dog med å få folk med seg – tigerstaden føles både klam og tett denne kvelden – og det virker som om de fleste er litt avventende. Om bandet er frustrert over dette synes i hvert fall ikke – de jobber som om djevelen var i hælene på dem og særlig vokalist Ole Wik jobber fokusert og tramper nesten høl i scenegulvet i løpet av konserten. På sisteruden klarer de dog å få fristet publikum nærmere scenen og avslutter med ett smell – dette er definitivt ett interessant navn på den harde musikkscenen her hjemme.

Etter er imponerende kort scenebytte – tok det ti minutter? – var Lazer/Wulf klare og jeg fikk kveldens første knockout. Jeg tror jeg aldri har blitt såpass spontant begeistret for et oppvarmingsband som jeg ble for denne gjengen – nesten umiddelbart kriblet det etter å få tak på skiva til denne amerikanske trioen. Jeg er usikker på akkurat hva som ga meg denne kriblende følelsen, men det kan nok ha vært hvordan førstelåta deres eksploderte ut fra scenen som en miks av slaviske folketoner, jazzpresisjon og thrash metal trøkk. Jeg fikk umiddelbart en følelse av at de deler noe territorie med Animals As Leaders, men der sistnevnte tidvis føles unødvendig introvert i sin tekniske briljering, er Lazer/Wulf hele tiden opptatt av sitt publikum og danser seg nok inn i mange hjerter denne kvelden.

Bryan Aiken takker introduserer bandet med et smil, «Hello! Welcome to Football – we’re The World Cup» før de fortsetter med ett sett som er noe av det mest teknisk briljante jeg noensinne har sett; Aiken spretter, danser og hopper mens han flerrer av gårde langs sine riff og gitarlinjer. Kveldens beste trommeslager må sies være Brad Rice som har en spillestil som ikke står tilbake for verken Mastodons Brann Dailor eller karene som har fått hyre bak trommene i The Mars Volta. Bassist Sean Peiffer er ikke dårligere og spiller mer i front enn de aller fleste bassister i hardrocken – men så har Lazer/Wulf definert at de har lead guitar, lead bass og lead drums og lite annet. Hvis du har noen som helst sjanse til å se dette bandet på en scene bør du gjøre deg selv en tjeneste og se dem – du vil ikke angre!

Lazer/Wulf var såpass bra denne kvelden at jeg «fryktet» at Kylesa ville kunne bli spilt ut på sidelinjen. Huff – jeg blir nesten flau når jeg tenker hvor feil jeg tok. Lazer/Wulf kunne nok ikke toppes i teknisk briljanse eller eksplosivitet, men det er jo heller ikke det som er Kylesas mål og mening. I stedet spilte Kylesa frem et sett med flere av sine beste låter – da de nå ikke turnerer i support for ei skive, men heller spiller seg frem mot den neste skiva. Denne varme kvelden i Oslo var nemlig den siste kvelden bandet spiller i Oslo før de gir ut den nye skiva si.

Bandet har en tidvis psykedelisk og drømmende film snurrende på veggen bak dem og denne skaper en god ramme – perfekt for de like drømmende og seige låtene til bandet. Det massive øset bandet ble kjent for på plater som Time Will Fuse Its Worth har de videreforedlet på de påfølgende skivene Static Tensions og Spiral Shadow har endt opp i det smygende mesterverket Ultraviolet. Jeg har lest og hørt meninger om at bandet har forlatt sine røtter i sludge metal akkurat som Baroness og Mastodon. Men, denne kvelden står det helt klart for meg at det er en forskjell. Der de først nevnte bandene i stor grad har erstattet rålyden av sørstatenes sludge med andre inspirasjoner, har Kylesa med stort hell mikset sine inspirasjoner inn i den hjemmelagde lyden av sørstatene.

De får litt problemer med utstyret til gitarist Laura Pleasants før konserten, og i det hun skal synge sine først linjer som ‘ call and response’ til sin makker Philip Cope på den andre siden av scenen, svikter mikrofonen. Men, etter rask hjelp fra kyndige Lazer/Wulf er alt på plass og da er det ingen som kan stoppe godstoget fra Georgia. Det er så godt å høre et band som virkelig behersker sludge metal uten å henfalle til endimensjonal «weed smokin’ BBQ blues», men som heller trekker oss med inn i et lydlandskap som er stappfullt av beinhard rock, djupe stemninger, paniske brøl, thereminer, doble trommesett og låter av en sådan kvalitet at de nesten ikke har sin make i sjangeren.

Jeg har sett Kylesa flere ganger og på flere av byens scener opp gjennom årene; være seg utescener som på Øya, som support for Clutch på Sentrum Scene eller på den lille scenen på den nå nedlagte kjellerklubben Garage. Jeg er ikke i tvil – dette var den absolutt beste konserten jeg har sett med bandet! Cope styrte thereminer og effekter med kyndig hånd og delte vokaljobben med Pleasants på en deilig duellerende måte. Dog var det likevel Pleasants som tok tronplassen tidlig i konserten med en håndfull nær desperate brøl; umiddelbar gåsehud! Når man i tillegg har doble trommesett som dekker både skarp presisjon og buldrende drønn og en bass som kan ytterligere legge kraft i slagene, var det ingen vits i å kjempe mot. Den siste halvdelen av konserten var jeg i min egen verden – nikkende med strømmen og med et bredt flir om leppene.