Øya i parken; et godt sted å være!
Jeg har ikke vært på Øyafestivalen på flere år og følte egentlig at mitt tidvis intense kjærleiksforhold til denne festen ved fjorden var en tilbakelagt æra i livet mitt. Men, så klarer de å booke ett av mine aller klareste favorittband – Earthless – og flytte festivalen til en park på østkanten. Dermed blusset lidenskapen opp igjen!
Det kan ikke ha vært lett å måtte innse at Øya måtte flytte fra hjemmet sitt i Middelalderparken og nervene har sikkert vært til å ta og føle på hos festivalledelsen. Men, det kan de bare legge av seg med en gang – makan til substitutt skal man lete lenge etter! Jeg er nemlig av den formening at Øya i Tøyenparken langt overgår den arenaen de hadde på Middelalderparken og jeg håper virkelig ikke de må/vil flytte tilbake når parken ved fjorden er ledig igjen. På Tøyen har de bedre tilgang til byens kommunikasjonslinjer, et nærmest uovertruffent parkanlegg som passet perfekt for et utvidet scenetrøkk. Amfiet var perfekt som hovedscene – det kommenterte i hvert fall Josh Homme fra Queens Of The Stone Age i det han skuet ut over et fullsatt amfi med glade mennesker. Hagen hadde nesten det samme idylliske amfiet i den andre enden av anlegget, mens Sirkusscenen ga meg klare støvfylte assosiasjoner til Roskildes scene Arena – om enn litt mindre. Den eneste scenen jeg ikke helt forstår er Vindfruen – med tanke på at det tidvis var store band på den scenen (bl.a. Jonathan Wilson og Thomas Dybdahl) føles den hakket for trang, men det er kanskje noe man får ordnet opp i etter hvert?
Øyafestivalen føltes ikke lenger som det Øya vi kjenner fra Middelalderparken, men det gjør ikke noe. I stedet fikk jeg gode vibber fra flere andre nordiske fester. Sirkusteltet og matsletta ga meg støvete og varme assosiasjoner til Roskildes savanner, mens scenene i stedet fikk meg til å vurdere de grønne lungene på Norwegian Wood og Bendiksbukta på Quart. Men, likevel med en sterk identitat som luktet av tigerstaden Oslo.
Men, til syvende og sist preges ikke identiteten til en festival av ølsalg, parkkos og hamburgere. Det man er avhengig av er de gode øyeblikkene servert fra scenekanten og det gjennom hele dagen. Øya viste på onsdagen hva Hove må etterstrebe – allerede fra dagens første konsert med Monica Heldal var det flere tusen mennesker foran scenene og det økte bare ut over dagen til det formerlig kokte på konsertene til Proviant Audio og Queens Of The Stone Age i det natten snek seg inn over Tøyenparken.
Jeg har ikke noe særlig kjennskap til Heldals musikk, men det endres definitivt nå. Jeg har hele tiden trodd at hennes lydbilde var det såre og deilig stillfarne lydbildet av kassegitarer og vokal, men det trøkket som ga meg en solid knockout denne onsdagen var en feinschmeckers våte drøm. Hennes nydelige stemme og flotte melodier ble nøyaktig og ærlig pakket inn av et topptrent ensemble. Dermed fikk stemmen alltid det fokus det trengte og bandet den friheten til å løpe når de trengte det. Bandet er jo satt sammen av noen av landets bedre musikere, men likefullt ble jeg helt satt ut av det voldsomme trøkket av Øyvind Blomstrøms gitar – helt vilt fett og med flere av dagens bedre gitarløp!
Dernest gikk turen under grønne trår og over grønne bakker til det støvete grusteltet Sirkus. Her var det satt av god plass til flere tusen tilskuere, men også her var det allerede tidlig på ettermiddagen halvfullt og god 
stemning. Spidergawd er jo født ut av fingrene til noen av Trøndelags beste musikere og da er det jo ingen tvil om at forventningene sto i taket i det de gikk på scenen. Men, trua fikk seg en liten trøkk i trynet da de første låtene føltes noe hektiske og lyden føltes nesten tom for bånntrøkk. Jeg fant ikke frem til den magien jeg alltid føler når jeg ser Motorpsycho eller hørte på Cadillac. Nå er ikke Spidergawd noen av disse bandene, men man føler likevel et bånd til de andre orkestrene disse kara har vært innom.
Men, det ble bedre. Når en lattermild Per Borten introduserer Kenneth Kapstad virker det som om de skifter gir og tar seg bedre tid. Dermed føles detaljene mer synlige og trøkket til bandet får mer plass – men lyden følger dessverre ikke helt med. Kanskje en av ulempene med å være først ut på en ny scene? Uansett – mange koste seg med den trønderske arbeiderrocken og i et litt mindre lokale og med bedre lyd hadde dette lett kunne blitt magi.
Flere av bandene jeg så denne dagen var ukjent for meg, men det er jo noe av kosen med festival. Å bli overrasket av nye bekjentskaper og få en liten festivalflørt på tre kvarter i augustsola er noe av det deilige med fet musikk. Denne dagen hadde jeg allerede blitt forført av Monica Heldal, men kosen fortsatte med brødrene Amund Henrik Maarud i Morudes. De to karene har spilt sammen i flere band opp gjennom årene og samspillet var av den lekne og trygge sorten; korte øyeblikk og varme flir ga solid grobunn for bluesriff og flørting med publikum. De la frem flere gode låter denne dagen, men det var i det rent ut ærlige observasjonen i at de hadde det gøy på scenen som gjorde meg sulten på mer lyd fra de to brødrene.
Det ble tid til pauser innimellom all musikken og selv føler jeg for å trekke frem hvor lite køer det var på årets første øyadag. Selv sto jeg kanskje til sammen i et kvarter kø gjennom fra innslipp til jeg tuslet ut av festivalen under det store, grønne exit-skiltet et halvt døgn senere. Da hadde jeg drukket nydelig tappet Brooklyn Lager og spist deilig fish’n’chips og fått krefter til kveldens siste konserter. Det skulle vise seg at det trengtes – for dagen var definitivt ikke over.
Rival Sons så jeg fra den solfylte bakken halvveis opp i amfiet, men de rørte knapt ved oppmerksomheten min. Det amerikanske bandet spiller musikk som burde være nær hjertestrengene mine, men jeg enset dem knapt – det låt for … glatt og friksjonsløst. Jeg fikk verken fot eller gåsehud og må innrømme at dette – for meg – var en av dagens kjedeligste konserter. Ferdig snakka.
Det neste bandet på dagens spilleplan hadde jeg lengtet etter å se siden jeg oppdaget dem for mer enn fem år siden. Jeg ble litt overrasket over at de fleste jeg pratet med denne dagen ikke hadde hørt om Earthless, men de som visste hvem disse amerikanerne var var svorne fans med mye lidenskap. Det skulle også vise seg at mange av de som ikke hadde hørt om dette bandet fikk et nytt favorittband denne dagen. Earthless er ikke nemlig ikke vanskelig å like selv om de ikke spiller den umiddelbare «vers-refreng-vers»-rocken. I stedet har de gjerne halvtimes lange epos i elektrisk frirock. Deres drivende og heftige hardrock er tuftet på minnene av Jimi Hendrix, Mountain og de instrumentale eksessene fra syttitallet.
Men, der man kanskje skulle tro dette ville bikke over i egosentrisk navleskue, makter Earthless å hele tiden holde fokus og introdusere grep og tematikk som sikrer en fremdrift i konserten. Isaiah Miller er etter min mening den utvilsomt beste gitaristen på Øya dette året, men han er likevel fremdeles avhengig av det bånnsolide kompet til bassist Mike Egington og det eksplosivt sultne trommespillet til Mario Rubalcaba. Sammen skaper det et lydbilde som jeg i dag mener ytterst få av deres jevnaldrende kan matche. Det må i så fall være de danske geniene i Papir og Causa Sui eller amerikanske Heavy Blanket med J Mascis i front. Når de et kvarter ut i settet dro frem det utrolige førstesporet «Violence Of The Red Sea» fra From The Ages tar jeg meg i å legge vekk notisblokk og penn og i stedet bare flyte avgårde med bandet. Essensielt!
Etter denne kjempeopplevelsen var jeg egentlig mett på inntrykk, men man takker ikke nei til å se Queens Of The Stone Age. Det amerikanske bandet har vært en av de 
viktigste aktørene i amerikansk hardrock siden Josh Homme kansellerte legendariske Kyuss etter fire skiver og i stedet fant frem popharmonier og umiddelbarhet. Dette har resultert i låter som «Regular John», «Feel Good Hit Of The Summer» og «No One Knows» og når flere av godlåtene fra de første albumene får seg en luftetur dras hele amfiet med i dansen – dette er amerikansk hardrock fra elitedivisjonen. Men, dessverre fanges jeg ikke i like stor grad av bandets nyere låter – da føler jeg det skittensultne groovet fra de første skivene er erstattet av nesten generisk stadionrock. Dermed avslutter jeg onsdagen på Øya med en liten nedtur – men helhetsinntrykket fra festivalen er likevel at Øya har gjenoppfunnet seg ved å flytte til Tøyenparken – dette skal bli kult fremover!
