Truckfighters; klovner med trøkk!
Parkteatret, Oslo – 5.august 2014
En viktig del av Øyafestivalen har alltid vært dens fokus på Oslos klubbliv og tigerstadens vedvarende utrolige tilbud av konserter gjennom hele året. Det være seg gjennom presentasjon av unge navn på klubbdagen i forkant av festivalen eller de tidvis spektakulære Øyanattkonsertene – så også i år.
Denne kvelden var jeg utmattet etter en hel dag med sol, rock, øl og godt selskap. Jeg følte meg nesten helt utladet i det jeg sank ned på sofaen etter konsertslutt i Tøyenparken. Men, det fikk da være grenser – et par hundre meter unna var det ikke lenge til svenske Truckfighters skulle gå på scenen. Jeg har opp gjennom årene hørt mye om dette svenske bandet fra kompiser som er rent over styr begeistret og skryt fra selveste Josh Homme. Jeg var lenge litt usikker på om denne begeistringen hadde rot i virkeligheten, men vel vitende om at jeg en gang var usikker på om Graveyard hadde noe å fare med (og hvor jeg ble mektig overbevist og evig disippel) tok jeg turen til flotte Parkteatret denne kvelden.
Det som møtte meg var et overbevisende band som gjør det aller meste rett. Noen vil nok mene at de er klovner som kaster bort tid på gjøgleri i stedet for å spille rock, men jeg må si meg uenig i den kritikken. Det svenske bandet er kanskje i overkant glade i å fri til publikum, men det gjør meg ingenting om gitarist Dango spretter opp/ned og rundt omkring på en måte som får Angus Young til å se ut som en geriatrisk pasient. Det gjør meg heller ingenting om han har et grimaseri av en annen verden – denne lekne galskapen er tross alt noe av det som gjør det morsomt å elske rock’n’roll. Med høye spark ikke ulikt noe John Cleese kunne kastet av seg og med en mutert «duck walk» fra hjerterota til Chuck Berry og rock’n’roll ble han raskt bandets visuelle frontmann.
Bassist Ozo er langt fra like klovn på scenen, men han frir til publikum og kjemper om å få folk ut på gulvet og opp i været – her er det ingen som skal kjede seg! Jeg ble nesten hypnotisert av hans innlevelse med bassen og det driv og glede som strømmet ut fra han – dessuten hadde han en av de beste stemmene jeg har hørt i stonerrocken noensinne. Bak denne dynamiske duoen buldrer Enzo på trommene på en måte som på en og samme tid låter både uanstrengt enkel og herlig kompleks. Sammen skaper de et rifforama som gir meg solid rockfot og plasserer gliset trygt i trynet – dette er storveis moro!
Ikke misforstå – klovneri kan ødelegge et band før man vet ordet av det. Amerikanske Steel Panther var først en herlig parodi på åttitallets glam rock, men nå fremstår de som kopister av sin egen parodi og da er det raskt ikke like moro lenger. Men, dette truer ikke Truckfighters – svenskene oser av spilleglede, godt humør og fest!
Jeg kjente ikke særlig til bandets tidligere output før denne konserten, men grep tak i et eksemplar av deres nyeste album Universe før jeg stakk ut i nattemørket. Det er ikke det siste albumet jeg kjøper av dette svenske bandet – de har flira seg vei langt inn i hjertet mitt!
Truckfighters spiller på årets Desert Fest i Antwerp – dit skal også Panorama. Stay tuned for mer moro fra Truckfighters!
