Roadburn 16: før lyset slukkes!

Det er noe eget med den lille, største festivalen i verden. Roadburn er sagnomsust og myteomspunnet, men i den nederlandske byen Tilburg er man ukjent med festivalen bare ett par hundre meter unna Weirdo Canyon og konsertmørket.

Weirdo Canyon? Ja, gaten med barer og utesteder som ligger i nær tilknytning til Roadburns scener blir i disse dagene kalt nettopp det. Ikke av de fastboende, men av et par-tre tusen svartkledde stoners, geeks og, ja, weirdos. Svarte jakker og jeans, alskens bandskjorter og mer eller mindre sløve blikk utkonkurrerer de mer tradisjonelt kledde de fire dagene festivalen varer. Man ser alltid frem til uteserveringens gleder av godt øl, burgere, solskinn, spare ribs og godt selskap.

I år har Roadburn noe nytt å by på også for de av oss som har vært her flere ganger; den lille scenen på klubben 013, og som ble først kjent som Bat Cave og deretter titulert Stage 01, er fjernet. Dette har sannsynligvis medført at både 013’s to andre scener, Main Stage og Green Room, har blitt fornyet. Men, det er ikke alt. I tillegg har en ny klubb blitt lagt til festivalens sceneutvalg som en erstatning for tapet av Stage  01. Så, i år vil Extase kunne tilby det samme som de velkjente scenene på Het Patronaat og Cul de Sac; konserter, merchandise og godt øl.

For meg føles Roadburn som en pilegrimsreise jeg legger ut på hver vår; dette er ikke en reise jeg tar lett på. Egentlig begynte planleggingen av årets tur allerede dagen jeg kom hjem fra fjorårets opplevelse i Tilburg; hotellrom ble bestilt få dager etter hjemkomst, flybilletter ble hanket inn når de var som billigst og festivalbilletter ble kjøpt minutter etter de var lagt ut i slutten av oktober. Ingenting overlates til tilfeldighetene.

Jeg har alltid reist til dette shangri-la for heavy music sammen med min makker TB. Når vi i år reiste ned for sjette gangen la vi merke til at selv denne transportetappen hadde fått et seremonielt preg. Vi møttes på toget til Torp og umiddelbart ble flir delt og historier fortalt (og gjenfortalt). På flyplassen holdt TB på å glemme PCen i sikkerhetskontrollen, men ble ropt opp ti minutter før avgang. Det var dog det eneste avviket fra vår zenreise til Tilburg.

På flyet tok vi vår selvsagte åpningsseremoni for turen; hver vår boks Heineken. Når vi ankom Schiphol gikk alt på skinner: først innkjøp av togbilletter til Tilburg, deretter noen bokser med øl før vi avsluttet med burger og fries.

Togturen gikk relativt problemfritt, og etter en halvannen times reise med noen minutters opphold i ‘s Hertogenbosch var vi fremme i Tilburg. Den siste etappen gikk til fots langs de trivelige gatene i denne lille byen som er åsted for Roadburn. Snart sto vi foran hotellet vi har bodd på de siste års reiser: Mercure. Vi fant der ut at vi hadde blitt oppgradert til Privilege og, med slåbrok, slippers og fri tilgang til hotellets sauna, tok vi turen ut i gatene for å ta en nærmere titt på det som allerede nå var i ferd med å forvandle seg til Weirdo Canyon.

Vi hadde planer om å få sett på festivalens vorspiel; konserten på Cul de Sac hvor man i år kunne se Bang, The Skull og Jucifer. Men, den tette lufta føltes litt for breial for to aldrende nordmenn. Derfor vekslet vi i stedet inn våre billetter i festivalbånd og satte oss ned på uteserveringen til Polly Magoo for å kjenne på stemningen og samle krefter til det som ser ut til å bli en blytung åpningsdag for festivalen: svenske Cult of Luna, Usnea, Cult of Occult, Oranssi Pazuzu, Converge, The Body, Hell og CHRCH.

Vi sees på den andre siden!