en fin kveld .. fritt etter hukommelsen.

Det holdt på å ikke bli noe av denne konserten; en misforståelse førte til at jeg satt i sofakroken i en annen del av byen når det var et knapt kvarter igjen til Bushman’s Revenge gikk på scenen på Victoria – den nasjonale jazzscenen – på Karl Johans gate denne kvelden. Men, vissheten om at jeg ville gå glipp av en konsert med ett av landets fremste band fikk meg til å kaste meg rundt, styrte ut i høstregnet og hoppe på trikken ned til sentrum.

Jeg rakk det.

Bandet hadde knapt nok fått varmet opp i det jeg vandret inn i det tradisjonsrike teaterlokalet; og med ett ble det klart at det hadde møtt opp godt med folk denne kvelden. Folk satt som hypnotisert over hele lokalet; fra scenekant til bakre benk og opp på stedets to gallerier. Lyden av åpningslåta «Contemplation» fra bandets hittil siste studioutgivelse Jazz, fritt etter hukommelsen ble servert ut over scenekanten og lyden av trioen var varm og klar. Jeg fikk meg et glass øl og fant plass nær scenekanten med god utsikt til det som skjedde på scenen. For – det er mye som skjer selv om bandet hvisker ut stemningsladede jazztoner. Den legendariske pianisten McCoy Tyner, mest kjent fra sitt arbeid i John Coltranes kvartett i første halvdel av sekstitallet, har skrevet denne perlen og det norske bandet la seg overraskende nært opp mot originalen selv om de etter hvert lot sine elektriske spenninger ta overhånd og dermed trekke låta ut av jazzen og inn i rocken.

Man ser umiddelbart at bandet har spilt lenge sammen; det trygge samspillet, den utvetydige tilliten og de lune smilene som sendes frem og tilbake over scenen er bevis på nettopp det. De gir hverandre rom til å løpe fritt i det musikalske landskapet som presenteres for publikum; dette hører man på måten bassist Rune Nergaard får godt med tid til å la «0500» få den nødvendige introduksjon før gitarist Even Helte Hermansen og trommeslager Gard Nilssen lavmælt sniker seg inn i lydbildet og gir melodien det løft den trenger for å tas opp til neste nivå.

For å løfte musikken gjør bandet sammen til de grader; dette er et samspill som har blitt meislet inn i en tilstand som er i evig vekst og undring. Denne evige nysgjerrigheten har, siden begynnelse av årtusenet, ført bandet gjennom ulike faser uansett om det er frenetisk frirock på deres første plater, vågale coverlåter på albumet Never Mind The Botox og frem til den mer poetiske ettertenksomheten som preger deres siste studioutgivelser. Denne kvelden var de et solid bevis på at jazz og rock her hjemme kan høste stor musikk, og de ga oss nettopp bekreftelse på det denne kvelden. Det plekterløse mesterspillet til Hermansen tok ofte føringen og han var også ofte den som meldte temaskifter og overganger til sine to kolleger, men både det sjelfullt elektriske basstalentet til Nergaard og den buldrende livskraften til Nilssen er umistelige grep i bandets arsenal.

Jeg hadde, av en eller annen merkverdig grunn, aldri fått sjansen til å se trioen i levende live før. De har alltid imponert meg når jeg har hørt de fleste av deres album opp gjennom årene, men denne kvelden ble jeg likevel tatt litt på senga. Deres evne til å la et spor få sette nye spor når den spilles frem på scenen, er en forfriskende detalj som gir låtene ekstra liv når man ser en konsert med bandet. Jeg ble også overrasket over hvor lett de kan foreta ørsmå endringer og dermed la musikken fare sømløst opp/ned i intensitet i løpet av få sekunder. De benytter seg av all sin lærdom når de denne kvelden viser oss hva de kan; her finner man den lekende nysgjerrigheten de først hadde når lekte frem «Gamle Plata Til Arne» i bandets første år, det mektige spillet all strålende ensembler kan mane frem når de skal vise frem sitt dyriske jeg, og de mer lavmælte stemningene de maner frem med spor som «Contemplation».

I det de ga seg etter halvannen time og jeg vandret ut i nattesvarte og regntunge gater, var det med et salig smil om munnen. Bushman’s Revenge er tilbake og det kanskje bedre enn noensinne!