Beikmørk Blitzkrieg!

Årets Svart Oktober Fest føles i etterpåklokskapens tegn som en genistrek rent bookingmessig; sjelden har jeg hørt så mye god musikk fra en festivalscene på to dager. Men, denne monumentale helgen ble dessverre noe skjemmet av en fullstendig sprekk i festivalens timeplan og medførte store forsinkelser. Panorama var tilstede på to av festivaldagene og rapporterer om at denne undergrunnsbevegelsen ser ut til å bli sterkere for hvert år som går.

Jeg gikk til Blitz denne kalde fredagskvelden, med regn tydelig i lufta, med en forhåpning om å bli overbevist nok en gang om at undergrunnen er utømmelig for glitrende band og sterke visjoner. Festivalens åpningsdag, torsdag, hadde blitt gitt til hjemlige nykommere og hadde, etter hva ryktene ville ha det til, vært en suksess. Fredagen hadde festivalen gitt til band jeg hadde mer eller mindre kjennskap til allerede, men jeg hadde likevel ikke mindre forventninger til hva jeg skulle se på scenen. Det ble jeg hellig overbevist om da jeg allerede under den første konserten – et improvisasjonsmøte mellom Zus Tomas Järmyr og Nadjas Aidan Baker – merket gåsehuden krype over ryggen i det duoen slo frem et massivt lydbilde fra gråsonen mellom avantgarde og frijazz.

Det begynte dog så stille og sårt som det kan, og var en herlig motvekt til den ofte konfronterende og sjokkerende stemningen på Blitz. Etter hvert tok dog Aidan Baker et solid grep og la frem tematikk og gitarriff som føltes være smidd av det samme materialet som musikken til amerikanske Eagle Twin; riff som er født i rock og oppdratt av frijazz. Dette lekte de med en god stund og allerede her merket jeg den sjangerfriheten som preger festivalen; til motsetning med flere andre nisjefestivaler av noenlunde samme type har Svart Oktober Fest valgt å se på heavy music som en stemning, og ikke en sjanger. Denne friheten fra stereotyper finner man bl.a. igjen i vår hjemlige Høstsabbat og pilgrimsfesten Roadburn i Nederland. Etter hvert tok Järmyr også affære og ledet an inn i et sonisk klimaks hvor hans detaljer og kraft fra frijazz gikk til stormangrep side om side med Bakers dronemassiv. I det Järmyr ser ut til å hviske «shall we stop?» til Baker har kvelden fått en nesten perfekt åpning.

Men, det er selvsagt ikke over – for etter et sceneskift har våre hjemlige Spectral Haze inntatt scenen og gått i gang med å gyve løs på publikum med sine fuzzriff, thereminer og vibber fra syttitallets spacerock. Bandet har i løpet av de siste årene utgitt tre utgivelser hvor deres I.E.V: Transmutated Nebula Remains nok er deres beste etter min mening, og denne kvelden hadde de tydeligvis ikke bare bestemt seg for å foredle dette soundet fra albumet på best mulig måte fra scenekanten, men også føles virkelig essensielle i den norske rockskogen. Jeg har ikke alltid vært like imponert av deres sceneopptredener, men dette ble virkelig slått til skamme av bandet denne kvelden. Det føltes psykedelisk, utemmet og rent ut farlig til tider. Særlig føltes partiene hvor trommeslager Cëlestïal Cöbra(!) fikk tilnærmet frie tøyler som de villeste og hvor bandet virkelig kunne ta rett av ut i kosmos som de beste.

Etter denne maktdemonstrasjonen var det igjen på tide med et sceneskift da man skulle få svenske The Moth Gatherer på scenen. De sa selv at de ikke hadde gjort noe særlig siden de besøkte Oslo forrige gang, en konsert på Pokalen Pub, og virket tydelig fornøyd med at dette hvileskjæret ble avsluttet med en retur til Oslo og et publikum som nok var doblet siden sist gang. Det takket de oss for med et sett breddfull av musikalske referanser som ikke bare hinter til til sine læremestre fra hjemlandet, som f.eks. Cult Of Luna og Burst. Man hører nemlig også internasjonale referanser til Kylesa i et spor som «Pale Explosions». Låtlista hentet dog ikke kun spor fra bandets nyeste album The Earth Is The Sky, men også fra andre deler fra bandets diskografi. Jeg føler bandet har en sterk meloditeft og kobler denne godt med riffrikdom og brutalt trøkk. Men, jeg mener konserten ble noe svekket av deres utpregede bruk av samples som tok noe av luften ut av settets drivkraft.

Kveldens fjerde band skulle dog sette skapet ettertrykkelig på plass med en prestasjon av de virkelig store; våre egne Purple Hill Witch hadde tatt turen opp på scenen og trakk frem låter som flommet over av referanser til både syttitallets heavy metal og den revolusjon som fant sted i britisk musikk i årsskiftet ’79-’80. Som overnevnte Spectral Haze føles også Purple Hill Witch som troverdige misjonærer av fordums riffrock, men rent bortsett fra at de to bandene deler bassist Andreas Döômdögg mellom seg har de lite til felles da de som regel henter sine inspirasjoner fra hver sin side av syttitallet. Der Spectral Haze føles være disipler av Hawkwind og deres like, mener jeg Purple Hill Witch oftere ser til de månedene hvor sjangeren New Wave Of British Heavy Metal ble trukket frem fra vraket av kollisjonen mellom syttitallets seige og pompøse heavy metal og den mer gatesmarte inyerface-mentaliteten til pønken. Med låter som «Astral Booze» og «Queen Of The Hill» har de i hvert fall etter min mening evnen til å overbevise de fleste; noe de gjorde ettertrykkelig denne kvelden på Blitz. Det var tydeligvis ikke bare jeg som følte jeg hadde sett en headlining act, for Blitz føltes med ett større da jeg syntes mange hadde forlatt lokalet.

De som dog gjorde det denne kvelden gjorde seg en solid bjørnetjeneste, for kveldens, og kanskje festivalens, høydepunkt sto for tur – tyske Fyrnask. Men, det var også nå jeg først ble oppmerksom på den tidssprekken som skulle prege årets festivalhelg – bandet gikk på scenen en time etter timeplanens annonsering og dette kan ha vært noe av grunnen til at det var noe mer sparsomt med folk i salen på kveldens klimaks. Uansett – dette orkesteret var fullstendig ukjent for meg før de gikk på scenen denne kvelden, selv om jeg hadde hørt litt på deres spor «Bluostar» fra et tidligere album. Men, det skulle ikke gi meg noen mulighet for forsvar mot det soniske angrepet som skulle sprenge ut fra scenen. I det de gikk på scenen ikledd kapper ikke ulikt mine helter i Sunn 0)) ble jeg umiddelbart likevel litt motløs, «er ikke dette et litt billig poeng»?

Nei, det var ikke det.

Fyrnask tok ladegrep og skjøt bevisstheten min langt ut i et gudedyrkende kosmos med sin atmosfæriske black metal. For der mange av deres sjangerrivaler fremdeles er opptatt av avgudsdyrkelse og stereotyper, eller har blitt stuerene for allmuen, har Fyrnask valgt seg noenlunde samme vei som amerikanske Wolves In The Throne Room. De har tydeligvis sett til natur, kultur og historie og funnet en form for mystikk som passer som hånd i hanske med deres bekmørke black metal som også har dyppet sine blodrøde fingre i kirkemusikk og doom metal. I løpet av deres konsert hvor klangrik ambient, seige riff og apokalyptisk raseri ble mikset sammen til et frontalangrep på sansene, ble jeg en svoren disippel av bandet og all deres output.

På vei hjem fra Blitz gikk jeg gjennom folketomme og nattsvarte gater med black metal i tankene; det tyske bandet hadde satt en terskel som skulle vise seg å bli vanskelig å følge opp, men heldigvis hadde svenske Ockultist en hel dag på seg slik at de ikke trengte å hoppe etter Wirkola.

Men, det virket dessverre som om de skulle få en annen utfordring denne kvelden. I det jeg vandret inn i Blitzhuset akkurat i det Ockultist skulle gå på scenen var det knapt nok en sjel i salen; kun en håndfull mennesker befant seg foran scenen. Jeg ble så forbauset at jeg måtte dobbeltsjekke om jeg faktisk hadde sett riktig på klokka. Joda, jeg hadde det. Dessverre medførte dette til at bandet ikke gikk på scenen før en halvtime senere og forsinkelsene som skulle sette sitt preg på kvelden var allerede et faktum. Heldigvis for det unge svenske bandet kom det flere etter hvert, og de kunne banke løs med et sett som jeg følte lånte mange av detaljene til sinnatagger som Primitive Man og finske Morbid Evils som spilte på Svart Oktober i fjor. Dette var visst en av deres første konserter utenfor hjembyen Stockholm, så det viser jo at dette er et band som virkelig har potensiale til å sette sitt stempel på den svenske rockescenen.

Gloson var nok et betydelig mer kjent band fra vårt broderland og de gikk umiddelbart i gang med å slå publikum sanseløse med sin svartmalte post-metal. Med seig sludge og effektive riff fikk de raskt grepet om min oppmerksomhet og jeg ble ganske så sjarmert av deres musikalske univers. De har lagt inspirasjoner fra bl.a. Isis og Alcest som grunn hvor på de har dandert bekmørke vokalspor tre vokalister, og denne kombinasjonen skaper kanskje ikke et unikt lydbilde, men like fullt fengende og sterkstemt sluttresultat som burde bidra til at den svenske metallscenen får et enda bedre rykte etter å ha hørt låter som «Sirens». Det var i hvert fall ikke tvil om at den svenske kvartetten fikk strålende mottakelse fra et tilfredsstilt Blitz denne kvelden.

Det var etter denne konserten jeg la merke til at tiden virkelig sto stille på Blitz denne lørdagskvelden; klokka nærmet seg midnatt og man var likevel ikke en gang halvveis i konsertprogrammet. Det ble ikke bedre av at britiske Coltsblood så ut til å oppleve noen tekniske utfordringer, og jeg merket at kreftene svant som trollskap for solen. Men, etter en liten pause på gulvet med ryggen til veggen fikk jeg samlet pusten, og i det britene fikk orden på maskineriet sitt ble alt snudd opp/ned med et sett som var ett av helgas mest høylytte. Gitarist Jemma McNulty skar seg inn i ørene mine med festivalens slemmeste gitar og med henne i frontalangrepet på sansene mine stormet også bassist John McNulty og trommeslager Jay Plested; uten nåde. I løpet av settet dro jeg assosiasjoner til andre band som bl.a. Dopethrone og Belzebong, da dette også er band som dyrker det skitne sound; at fuzzdrønnet slår ut alle delikate detaljer til fordel for et allestedsnærværende og hypnotiserende frontalsjokk. Mektig.

Klokka var halv to. Det var fremdeles to band som skulle på scenen og det var de to jeg hadde hatt høyest forhåpninger til før festivalen begynte. Jeg var usikker på om jeg hadde krefter til å holde hele kvelden, men heldigvis var det Nadja som skulle på scenen nå, og det så ut som de allerede var klare til å rulle i gang sitt soniske menasjeri.

Men, nei. En liten platting ble satt foran scenen og sceneteppet ble gjort til bakteppe for et eget sett fra Pain Solutions Morten The Maniac. «Hva er dette«, tenkte jeg og stusset over at festivalen bevisst forsinket programmet ytterligere med et slikt sideshow. De var tross alt snart to timer bak planen, og jeg var for min egen del ikke interessert i å se på at en performancekunstner skulle spise flammer, stikke seg med nåler, henge en jernkule i øreflippene eller stifte sedler til ansiktet. Nå skal det sies at han ikke var uten scenesjarm, og jeg tok meg i å flire av hans teatralske spill. Dessuten så det ut som om flere i salen koste seg med showet hans.

Anyhoo. Moving on.

Det var endelig på tide med en av festivalens absolutte trekkplastre; amerikanske Nadja. Aidan Baker hadde dagen før stått på scenen med Tomas Järmyr, men det han gjør med sin partner Leah Buckareff er av en helt annen dimensjon og kan kanskje assosieres til utøvere som Barn Owl, Fennesz og Aun. Jeg hadde sett duoen tidligere, på Roadburn for syv år siden, men da hadde de ikke truffet meg i hjerterøttene. Denne kvelden var jeg dog tydelig mottakelig for deres musikalske reise, og ble raskt tatt ut av min egen kropp til fordel for stemninger og lydbilder som føltes improvisert og komponert på en og samme tid. Denne duoen er godt kjent i Tigerstaden og har bl.a. besøkt klubben Revolver flere ganger, og det er det lite å si på da deres musikalske output er overraskende schizofrent til å bestå av såpass få lydkilder. I løpet av settet fikk vi både høre deres sårhet og deres ilskne raseri før det så ut til at Aidan trykket feil på en av knappene på bordet av effektpedaler og filterbokser og dermed brått rev oss ut av deres drømmeverden. Med et unnskyldende smil til Leah og oss i salen sa han at det ikke var mening å avslutte konserten på den måten, men folk var godt fornøyde med reisen, og selv syntes jeg bråstoppen passet merkverdig godt inn.

Nå hadde virkelig kropp og sjel behov for hvile, og det så ut som om en god del av festivalpublikummet allerede hadde lagt inn årene for kvelden. Men, jeg var fast bestemt på å få sett franske Monarch! før jeg satte kursen hjemover, og klamret meg derfor til scenekanten. Heldigvis var bandet raske med å komme på plass og det gikk dessuten rykter om at vi ville få se en «one-of-a-kind»-opplevelse fra bandet siden vokalist Emilie Bresson ikke hadde hatt anledning til å ta turen p.g.a. en skade. Det som i festivalens siste timer utspant seg på scenen på Blitz var nok et frontalangrep på sansene, hvor bandet bombarderte oss med et lydbilde som ga meg like sterke assosiasjoner til drønnet fra Samothrace som til avantgardismen til utøvere som Khanate og Harvey Milk. Trommeslager Robert Shaffer la frem et primalt torden for oss, som resten av bandet kastet seg på. Dette intenst tunge angrepet ga oss nye krefter, og salens frontlinje nærmest scenekanten nærmest eksploderte i et nachspielets moshpit; trøtt og ivrig på en og samme tid. Transcendentalt.

I det konserten nådde sitt klimaks og bandets undergangsdans fant sin ende, skjedde det noe høyst uventet. Bandets medlemmer vekslet blikk, og trommeslager Shaffer nikket bekreftende før han kastet seg og bandet ut i et panisk og hardtslående kaos som ga mange av de tilstedeværende en real knockout; lydkaskader, gitarbrøl og et intenst sinne eksploderte på scenen og satte et utvilsomt punktum for årets festival; et event som bekrefter at Svart Oktober er en festival som utvilsomt har fingeren på pulsen innen heavy music og som er en rein og beikmørk nytelse som kan anbefales til alle med sans for sonisk mørke.

[PS! Kanskje litt tidligere ferdig neste år?]