Scroll To Top

Bevar mangfoldet!

Kronikker 21. oktober 2003

Vi har etter hvert blitt veldig godt vant med konserttilbudet i Oslo. Som landets hovedstad skulle det kanskje også bare mangle. Det er ikke mer enn noen år siden John DEE og Blå åpnet sine dører for første gang.

Etter dette har det formelig eksplodert av vannhull og småscener rundt om i byen. Steder som Parkteateret, Kampen Bistro, Mir og ikke minst Mono, har alle funnet sin plass rundt byens større scener for å kunne tilby den stadig mer befolkede lydjungelen tilfredsstillende sceneplass. Nå finnes det nesten like god plass til særspunnet jazz som til bredbent garasjerock.

Viktig for utviklingen
Dette mylderet av scener er en viktig faktor når man tenker gjennom den eksplosive utvikling av nye band og utøvere vi har sett utfolde seg her i landet gjennom de siste årene. Uten disse blir det naturlig nok mye vanskeligere å fange folkets oppmerksomhet. Små plateselskap og band uten kontrakt, er ikke i en posisjon som lar dem kjempe om plassen på fjernsynsskjermen eller i de etablerte mediene. I slike tilfeller er scenelyset utrolig viktig for å skape blest om seg og sitt.

Et godt eksempel på nettopp dette er det glimrende tiltaket ZOOM, som så dagens lys i miljøet rundt So What!. Siden den gang har flere av artistene som har spilt under nettopp dette banneret blitt landskjente. Hva som hadde skjedd uten ZOOM er vanskelig å forestille seg, men det burde stå klart frem for de fleste at det hadde blitt mye vanskeligere å nå ut og frem til folk.

Kultur er mer enn penger
Iniativtagerne bak So What! har gitt utmattelse mye av skylden for at de nå velger å legge inn årene, men de stikker heller ikke under en stol at en del av grunnen nok også skyldes manglende forståelse fra kommunalt hold. Det burde være et varsel for byråkratiets kulturansatte at man bør se litt nærmere på regler og forskrifter for den daglige drift av kultursteder i byen. Hva som skjer på Mono, So What! eller Blå er ikke bare en ren økonomisk avkastning. Det nytter ikke å bare tenke penger når man sitter i kulturstillinger. Det bør tas hensyn til en rekke andre faktorer som ikke kan kategoriseres som svarte- eller røde tall i regnskapene.

Det viktigste er det rene kulturaspektet. Like mye som det er viktig at Oslo har en opera av klasse, er det at et steder som eksempelvis Mir og Last Train er i stand til å holde hjulene i gang. De små klubbene er viktige for flere av de mindre miljøene, og holder i tillegg stand med arrangementer som ikke bare selger øl, men utover det, og enda viktigere; kultur. Være seg det er snakk om konserter, debatter eller teater (noe flere av de nevnte stedene har satt opp på programmet gjennom de siste årene).

Det at kommunen burde være interessert i sine egne innbyggeres kulturformidling, burde være selvsagt. Disse småklubbene oppgaver i antall og mangfold gir også uttelling på en måte alle i byrådet burde kunne verdsette; uavhengig politisk ideologi. Spesielt med tanke på at det ikke lenger er stor hemmelighet at det internasjonale blikket er vendt mot Norge og hovedstaden nå. Hvilket skyldes mye hard jobbing og høy kvalitet fra utøvere som Jaga Jazzist, Motorpsycho og Turboneger.

Årsaken til oppblomstringen skyldes nok også at både musikere, artister og publikum alle har en virkelig kulturarena å boltre seg på. Blå regnes som en av verdens hundre beste jazzklubber, mens So What! har fått integritetsnavn som Yo La Tengo, Will Oldham / Bonnie ‘Prince’ Billy og Queens Of The Stone Age til Oslo på et tidlig tidspunkt. Utenlandsk trendpresse finner videre veien til festivaler som Øya og Quart, mens et konsept som Musikk Under Oslo betraktes som foregangseksempel for andre europeiske byer.

Slikt bygger gradvis opp byens kulturelle selvtillit. Og når unge og uetablerte band får spille på de samme scenene (gjerne den samme kvelden) som store stjerner, er man i ferd med å skape en signaleffekt som ikke kan måles i penger. Det er kanskje ikke de største turistmassene som finner veien til landet utelukkende på grunn av musikk, men man skulle likevel kunne anta at det i hvert fall er en bidragsytende effekt til at det i utenlandsk presse oftere refereres til hva som skjer her hjemme enn hva som var tilfellet bare for noen år siden.

Verdsett mangfoldet
Det er med et tilfreds smil om munnen vi osloborgere kan ta en tur på byen, og i løpet av kort tid oppleve kulturformidling av høy internasjonal klasse. Det spiller ingen rolle om det er teatersport på Blå, et skaband på Mir eller et band som WeenRockefeller som står på plakaten. Poenget er at mangfoldet er til stede og at det er et hav av opplevelser som venter.

I lys av det som har skjedd med So What! og Mono i løpet av de siste par ukene – det miljøet vi alle skryter av å være en del av her nede i tigerstaden – ikke er så usårbart som man på forhånd skulle kunne tro. To av de mest synlige klubbene er med ett blitt borte, og kulturtilbudet står, om ikke ribbet tilbake, så i alle fall mye fattigere enn før.

Dermed er det viktigere enn noen gang at den som har benyttet og benytter disse tilbudene, faktisk er sitt ansvar bevisst. Det er med andre ord på tide å løfte seg opp fra godstolen foran TV-en og heller trekke inn i varmen på byens teatre, klubber, kinoer og kafeer. Dette er tross alt byen vår!

Om skribenten

kommentarer