Scroll To Top

I dybden med Dybdahl

Konserter 25. oktober 2003
Karakter

(Lille Sal, Oslo Konserthus, Oslo – lørdag 25. oktober 2003)
Foto: Kristian Ervik (fra en konsert på Kvarteret sist vinter)

Litt over klokken 21 satte Thomas Dybdahl seg alene foran pianoet på scenen og innledet sitt hovedstadsbesøk med trillende nakne pianotoner. Etter en solointro på det svarte møbelet, kom så resten av hans fem mann sterke orkester på, og konserten kunne erklæres for åpnet.

Seiersrunde
Etter å ha tatt musikken fra sine to plater med på en seiersrunde landet rundt, blant annet ved en visstnok uforglemmelig bejublet opptreden i Ulstein Kloster kvelden i forkant, var altså turen kommet til innbyggerne i hovedstaden. Med en litt fremmed, men like fullt passende setting til tross, er det liten tvil over at samtlige som hadde innløst billett fikk valuta for pengene.

Fotograf: Kristian ErvikTurneen er lagt opp litt annerledes enn hva som har vært vanlig fra Thomas Dybdahl og hans medmusikanter. Lokalitetene er valgt etter møysommelig planlegging, og bandet spiller på steder som setter den lavmælte musikken i fokus. I forhold til de sedvanlige klubbkonsertene vi tidligere har opplevd Dybdahls oktobertoner, kom absolutt alt tydeligere frem her. Hvor et sittende publikum – med all konsentrasjon rettet mot scenen, som alle også tydelig kunne se – fikk oppleve en stor aften i konserthuset.

Historieforteller
Thomas Dybdahl viste seg videre å være i det pratsomme hjørnet også i denne settingen. Han fortalte blant annet på sin sjarmerende dialekt historier om hvordan låtene har blitt til; eksempelvis på gutterommet, om hvor lang tid etter et forhold har tatt kvelden man kan ta opp igjen kontakten, om hvorvidt det er lurt, og så videre. Og med å lette litt på trykket mellom sangene, kunne musikken sannsynligvis oppleves som noe mer løssluppen enn hva den egentlig er.

I alle fall viste Thomas Dybdahl seg i større grad enn normalt hvilken formidabel sanger han faktisk er. Foruten litt vokalhjelp fra selveste Bertine Zetlitz i fremførelsen av Pale Green Eyes (som hun også bidrar i på den nye platen), var dette først og fremst Thomas‘ show.

Naturligvis (det skulle bare mangle) var fokuset først og fremst konsentrert rundt det nye albumet Stray Dogs. Mens settet ellers fremsto som alt annet enn tilfeldig sammensatt, som underveis ga oss eksotiske versjoner av allerede klassiske høydepunkter som Rain Down On Me, Adelaide, Make A Mess Of Yourself, Stay Home og The Willow. Ikke minst en utsøkt versjon av Cecilia, som ble introdusert som låten som sparket hele prosessen med andreplata i gang.

Fotograf: Kristian ErvikLøssluppent
Da han mot slutten introduserte gjennombruddslåten From Grace (fra debuten …That Great October Sound) som «her kåme den dåke alle har venta på», var responsen umiddelbar med en løssluppenhet som forhåpentligvis lettet på trykket på den «nervøse» hovedmannen der nede på scenen.

Det konsentrerte publikummet satt stille som mus gjennom hele settet, med unntak av den jublende applausen som nesten ingen ende ville ta mellom sangene, og da spesielt etter at oktobermusikerne hadde takket for seg med siste sang.

Thomas Dybdahl kom – som seg hør ogh bør – selvfølgelig inn på scenen igjen. Først alene med kassegitar og sin eneste norskspråklige melodi, introdusert som noe sånt som Nå Går Det Som Det Går Her I Gården(!), unnskyldende om at «nå er vi kommet til de sangene som vi ikke kan så godt». Bandet The Great October Sound fulgte på, og sammen tonet de ned det hele med flagget til topps. Til stående applaus fra alle de 250 tilstedeværende, som omtrent nektet å gi seg.

Thomas Dybdahl har i løpet av et drøyt år klart å bli en av landets mest markante skikkelser i popen. Etter dette møtet er det lite som tyder på at det stopper her. For konkludert sett kan dette oppsummeres som en særdeles hyggelig intimkonsert med – for øyeblikket -en av landets desidert mest interessante musikere.

Om skribenten

kommentarer