Scroll To Top

Å arrangere konsert er en investering

Kronikker 11. november 2003

Briskeby bør dele turnetapet” sier arrangør og manager Tom Skjeklesæther til samme avis dagen etter. For de fleste som sitter der ute i arrangør-Norge og ser pengene forsvinne ut av vinduet til det mange ser på som grådige artister – og ikke minst bookingbyråer – så vil det nok ikke være vanskelig å si seg enig.

At Briskeby fortsatt kan tjene på å drasse riket rundt med den voldsomme riggen de har hatt med seg på turneen sin, og la arrangørene ta det økonomiske fallet når salget svikter så totalt, er bare hårreisende merkelig. Dette vil enhver fornuftig person kunne si seg enig i. For Briskeby viser seg å ikke være fullt så populære som management og plateselskap ville ha arrangørene til å tro da de solgte turneen til ågerpris.

Nå kan man selvsagt hevde at arrangørene selv har ansvar for egen økonomi og burde vite bedre enn å gi et middels populært band en garantisum på seksti tusen kroner uansett oppmøte (en sum som for øvrig har variert sterkt fra sted til sted). I tillegg skal bandet ha krevd åtti prosent av et eventuelt overskudd samt å få dekket andre utgifter, eksempelvis opphold og mat (standard avtale for store artister). Men virkeligheten er nok noe mer komplisert enn som så.

Gjennomtrekk av folk
Det er sånn at på arrangørsiden i Norge så er det mye gjennomtrekk av folk. Kort og godt fordi en stor andel av konsertstedene i Norge er drevet av studenter som ikke befinner seg på samme sted spesielt lenge av gangen. Fotograf: Paul A. NordalDerfor ser man at kontinuiteten innenfor erfaring på arrangørsiden vil kunne variere kraftig på enkelte steder. Bookingbyråene forholder seg altså svært ofte til uerfarne mennesker som ikke helt vet hvor grensene går, og som ikke bestandig nødvendigvis vet hver gang de skal si nei. Det er slett ikke uvanlig at bookingagentene utnytter dette så langt det lar seg gjøre. Det vet alle som har vært ”ferskinger” i slike verv.

Videre er det en kjensgjerning at arrangørenes redsel for å ”gå glipp av noe” ikke akkurat blir dempet av ivrige bookingagenter som selv tjener på å selge sine band til best mulig pris, med prosentandeler som de gjerne også får som en bonus.

Mange arrangører – spesielt de med liten erfaring – er redde for å ikke få tilbud om bookingbyråenes artister neste gang hvis de sier nei for mange ganger. For dersom et konsertsted i utgangspunktet har litt dårlig råd gjennom en periode og av den grunn må si nei til flere artister fordi det er for usikkert økonomisk sett, så kan stedet risikere å bli sett på som lite dynamiske og vanskelige å ha med å gjøre i bookingverdenen.

Undertegnede har fra utsiden selv sett dette skje med et visst kjent studentsted i Norge; Kroa i Bø. Dette på en historisk sett bra konsertscene som i en periode ble sett på som vanskelige fordi de måtte si nei til flere artister på grunn av dårlig økonomi. Noe som igjen førte til færre tilbud av artister, som til syvende og sist førte til dårligere konserttilbud og dårligere økonomi. En skikkelig vond sirkel altså. At stedet i høst kan skilte med den råeste konserthøsten på mange år, skyldes først og fremst umenneskelig mye arbeid gjennom innsparinger blant et fåtall mennesker, og mindre at huset har fått bedre tilbud på artister.

Ønsker å gi et variert tilbud
De aller fleste konsertscener i Norge ønsker å gi publikum et mer variert tilbud enn å bare kunne by på de aller største artistene. Spesielt gjelder dette studentscenene. Noe selvsagt også bookingbyråene ønsker, hvor de fleste sitter med kontrakter både med små og store artister. Men det er ikke et ukjent problem at folk flest ikke går på konserter med artister de ikke kjenner så godt til. Trist, men sant.

Dermed blir det kanskje slik at de ”større konsertene” bidrar til å subsidiere de mindre. Alt vel og greit, skulle en tro, men likevel ikke helt. For hvor befinner de fleste av disse scenene seg? Jo, de befinner seg i distrikts-Norge, der befolkningsantallet er lavt, og publikumsgrunnlaget deretter.

Dersom vi videre tar utgangspunkt i en studentscene hvor de aller fleste publikummere er studenter med et lite studielån å leve for, så begynner også det økonomiske grunnlaget å bli ytterligere redusert. For en student som skal leve på seks tusen kroner i måneden, er konsertbilletter på alt fra hundre til trehundre kroner relativt mye penger. Spesielt siden studenter gjerne vil gå ut og treffe vennene sine samtidig, og bruke penger på øl og moro. For da blir alt for dyrt om man skal få med seg alt av store konserter der ”alle skal ut». I tillegg til å gå på de mindre konsertene med mindre etablerte, men ikke nødvendigvis mindre gode artister. Fotograf: Briskeby.com

Siden studenthuset heller ikke bestandig går så voldsomt i overskudd på de store konsertene (les: Briskeby), så sier det seg nesten selv at slike steder ikke tar sjansen på å ha for mange mindre konserter der man vet man går i underskudd på grunn av for liten interesse. Man kan ikke stole bare på at ølsalget skal redde kvelden for arrangøren. På denne måten bidrar de såkalt «store» artistene til å kvele mulighetene for de «mindre» til å nå ut til sitt potensielle publikum.

Lite og sårbart
Konsert-Norge er svært lite og sårbart. Og det er dessverre slik at mange som skal selge inn artister som raskt har blitt svære, blir blendet av profittmulighetene. Dette uten å se nytten av å tenke langsiktig og av å få et godt forhold til både arrangør og publikum som betaler billettene. Kanskje er for mange opptatte av å tjene mest mulig på sine artister før populariteten deres faller? Og det er i beste fall skummelt for norsk musikks bærekraftighet. Alle er tjente med man kan snakke godt om hverandre på et rent profesjonelt plan, og at man ser nytten i at den andre parten ikke skal tape penger.

Nå må det sies at bookingbyråene nok ikke nødvendigvis er så ille som det som kan fremgå av teksten ovenfor. Bertine Zetlitz‘ bookingbyrå, som også booker Briskeby, gikk i samråd med arrangør såvel som artist, glatt med på å avlyse hennes konsert kommende lørdag på grunn av labert billettsalg. Dette er også et bevis på at man har fornuften noenlunde i behold der i gården.

Det handler nemlig ikke bare om at disse byråene nødvendigvis er så vanskelige å ha med å gjøre. Det handler like mye om å det å kunne dyrke frem en kultur der musikken – og formidlingen av den – står i fokus, og at inntjeningen kommer deretter. Og da er man spesielt avhengig av at de som krever honorar hele tiden er åpen for å sette seg inn i arrangørens situasjon. Men like viktig: At arrangøren er like åpen andre veien.

For hva er den egentlig investeringen i en konsert? Det er i alle fall ikke verken billettsalget eller ølsalget. Det vesentligste poenget er at publikum skal gå fra konserten med en god følelse av å fått en fin opplevelse for pengene sine. Da vil de sitte igjen med følelsen av å ha opprettet et godt forhold til både arrangør og artist, og veien vil på senere tidspunkt være kort både tilbake til konsertscenen og til platebutikken. For det er vel nettopp dette alle parter egentlig ønsker, eller hva?

Om skribenten

Frode Jørum

Skrev min første anmeldelse for Panorama i 1999 og har siden holdt det gående. Svak for den gode melodi og fengende gitarriff. I spekteret mellom metal og gitarpop er der jeg trives best, men hører gjerne på både jazz og hiphop. Singer-songwriters kjeder meg stort sett. Bachelor i kulturarbeid og stort sett jobbet innenfor kultur. Jobber til daglig som kommunikasjonsmedarbeider på NTNU. Har vært vokalist i det ganske ambisjonsløse hardrockbandet Rebolt. Fotograferer også en del og har et bra arkiv med konsertfoto. Hevder ikke å vite bedre enn deg.

Følg meg på
Spotify: http://open.spotify.com/user/rawky
Last.fm: http://www.last.fm/user/rawky/

kommentarer