Scroll To Top

Bursdagskalas med stil

Konserter 22. november 2003
Karakter

Noen ganger er det nærmest obligatorisk å møte opp. Allerede i det konserten annonseres i avisene, ligger det for eksempel i kortene at denne bursdagskvelden vil kunne bli en stormende fin opplevelse.

Siden klubben ble startet for en del år siden, har Blå forblitt en slik arena, og undertegnede var ikke vond å be når det ble klart at Nils Petter Molvær og Wibutee skulle stille til start denne kvelden. Gjetordene om disse to har en klar og sterk klang innenfor moderne norsk jazz, og det skulle også vise seg at begge skulle bidra godt til forventningene som hadde bygget seg opp i forkant av begivenheten.

Nils Petter Molvær

Nils Petter Molvær har blitt en grand old man (innenfor sitt segment) som aldri har mistet nysgjerrigheten sin. I sitt solosett hadde han ikke bare en trompet, men brakte istedet med seg mange av de erfaringene han har fått siden han ga ut Khmer i 1997. Han har videre en klar identitet som trompetist og mikset også dette fint inn i det nye lydbildet som baserer seg på lydlek og tilbakelente beats.

Rolig start
Det hele begynner stille og pustende. Molvær benytter instrumentet sitt på en sikker måte, og viser seg frem som en av landets beste blåsere. Når han i tillegg klarer å mane frem de trippende rytmene fra lydboksen, er det kort vei til publikums respons. Musikken har en dempet stemning boende i seg, og det skulle også bli denne følelsen som til slutt gjorde seg tilkjennegjort på de få sporene han dro frem fra ermet under den halvtimes lange konserten.

Her ligger kanskje også noe av hemmeligheten skjult i det som kan gjøre en konsert av dette formatet litt statisk. Det hele blir tidvis litt for stillestående. Man vet hva man får av mesteren, og overraskes ikke så ofte som kanskje ønskelig. På den annen side er det neppe det som alltid bør være poenget. I det konserten finner sin naturlige slutt, for anledningen med stemmen til George Bush infiltrert i settingen, og de siste pustene fra Molvær, møtes hovedpersonen av gladstemt applaus fra et fornøyd publikum på Blå.

Wibutee

I den halve timen som går mellom de to konsertene blåses det mer liv i lokalene. Det prates heftig og engasjert mellom søylene, og røyken fra scene og sal glir etter hvert inn i et rødlig lys. Stemningen som skapes av stedets naturlige karisma, kombinert med sløye rytmer fra lydanlegget og masse folk, gjør Blå til et sted som kunne ligget i hvilken som helst storby i verden. Her hjemme føles det derimot nærmest som et helt unikt sted.

Tilbake til musikken. Denne anmelder hadde kun hørt om Wibutees evner fremfor kveldens konsert, og det står ikke tilbake at det å oppleve denne gjengen for første gang kan sidestilles med eksempelvis det første møtet med Jaga Jazzist. I likhet med storbandet fra Tønsberg, er også denne gruppen musikalsk plassert et sted mellom elektronika og jazz. Her lokkes dansende rytmer frem fra kulissene, uten å gjøre musikken verken enkel eller forutsigbar. Her snakker vi snarere om dansemusikk for den kresne musikkelsker.

Laptopjazz
Det er tydelig at elektronikk er blitt et av hovedtrekkene innen ny norsk jazz. Flere laptoper lyser i mot publikum og bidrar utvilsomt sterkt til bandets sound. Wibutee har gått i seg selv, og den sterke skiva Eight Domestic Challenges danner grunnlaget for det resultatet som bæres frem fra scenkanten denne kvelden. Med Kornstads horn, Per Zanussis bass og Wetle Holtes trommer, har bandet utvilsomt også et sterkt jazzlag i bunn. Det mest imponerende er likevel at de makter å tilføre dette stjernelaget ytterligere kraft ved å legge til elektroniker Rune ‘Sternklang’ Brøndbo på samplinger i kombinasjon med Marius Watz sine visuelle videoeffekter. Den pakken det hele til slutt blir, er såpass sterk kost at det meste kan stilles til side når denne gjengen setter i gang.

Med solide doser hylende jazz, pakket inn i et driv som ikke står tilbake for spesielt mange på dagens internasjonale musikkscene, er Wibutee en klar ener innenfor dagens ynge jazzutøvere. Det veksles mellom frekvenser og ståbass like ofte som lerretet bak skjermen banker frem animasjoner som hele tiden veksler, flyr og vrenges ut mot publikum i salen.

Overbevisende teknikk
Både Kornstad og Holte har begge inkludert elektronikk i sine respektive musikalske arbeider, hvor det hos dem begge flommer over av lyder, improvisasjoner og danseføtter. I den siste delen av denne konserten får de to først vist seg frem fra sine nye sider, før de får ytterligere drahjelp fra den glitrende Hild Sofie Tafjord, kanskje best kjent fra improvisasjonsgruppene SPUNK og Fe-Mail. Her bidrar hun på horn og elektronikk.

Det blir nesten for mye for et lydletende hjerte, men smilene til tilhørerne sitter klistret til fjeset godt utover i nattetimene. Hva kan man si annet enn at ’man burde ha vært der’. For dette var strålende saker!

Om skribenten

kommentarer