Through The Ashes Of Empires – Tilbake i god, gammel form
Det er en stor glede å få annonsere at Rob Flynn og Machine Head har funnet tilbake til god, gammel Burn My Eyes-form på høstens Through The Ashes Of Empires. Borte er det eksperimentelle bandet vi har sett de siste årene, og tilbake står essensen: beinhard, tung, tøff og sta metal med autoritetsproblemer.
2001s Supercharger var for de fleste en liten nedtur, og det har vært usikkert om Machine Head kunne komme tilbake og levere like sterke album som klassikeren Burn My Eyes (1994) og The More Things Change (1997) igjen. Da er det veldig fint å registrere at sjefen sjøl, Rob Flynn, ikke bare har det i kjeften, men tar tak i seg selv og bandet sitt og leverer det beste albumet Machine Head har laget siden debuten.
Det skulle altså gå nesten ti år før vi fikk tilbake den brutale enkelheten og dynamikken som overveldet verden tilbake i 1994. Fortsatt har musikken en melodiøs undertone som nesten voldtas av den fyrrige aggresjonen i riff, vokal og intensitet, men uten å ta overhånd denne gangen. Through The Ashes Of Empires handler derimot om å finne den ene nerven som sitter i brystet på lytteren, og som ved stimulering gir lyst til å brøle ut all oppbygd frustrasjon til verden. Det er der hemmeligheten til Machine Head lå til å begynne med, og det er den de har funnet tilbake til nå.
Det finnes ikke en eneste låt på dette albumet som ikke er verdt å nevne. Alle de ti sporene går utenpå det meste som lages av typisk moderne ny-metal, og det samme kan sies om de fem demolåtene som følger med den spesielle utgaven av cd-en. Flynn sitrer av sinne, angst og frustrasjon, og hvert eneste sekund av plata føles som om alt skal til å revne. En herlig spenning som kontinuerlig nesten forløses. Mannen tar det personlig, og det er det aldri noen tvil om.
Det flørtes lett (ikke mye) med både såkalt nu-metal og heavy metal à la Iron Maiden, men mest av alt høres Machine Head ut som Machine Head. Og det på en god dag. Det vil si på en dag der alt har gått til hælvette og noe må knuses for at ting skal bli bra igjen.
Enten liker du Machine Head, eller så liker du det ikke i det hele tatt. Men for oss som reagerer med luftgitar og aggressive grimaser på denne musikken, så har amerikanerne levert noe av det beste vi får høre i år. Herlig!
