Scroll To Top

TV-spill-hiphoperen

Intervjuer 16. januar 2005
Artister: Sjangre:

Foto: Einar Aslaksen (einaraslaksen@rediffmail.com)

På et lite fasjonabelt hotell, målt etter den sedvanlige hip-hop-standard, møtte vi en noe søvnig Oh No i resepsjonen. Han hadde kvelden før vært ute med gutta i Equicez for å feire at dagen de hadde sammen i studio var en suksess. Selv om han ikke helt kunne gjøre rede for hvor de hadde vært hen, la han ikke skjul på at det hadde blitt en kort natt som til slutt munnet ut i intervjuavtalen vår.

Selv om The Disrupt for evig og alltid vil bli stående som Oh Nos debutplate, er det på ingen måte det første han har gjort. Tidligere har han levert beats acts som blant andre Wildchild og LMND, foruten å ha lagt rim på klassiske låter fra Madlib-gruppen Lootpack. Oh No er med andre ord som hip-hopere generelt, veldig opptatt. Akkurat som hos storebror er det alltid en masse prosjekter på trappene og det er legitimt å spørre om hvordan de finner tid til å gjøre alt sammen. Oh No mener det har å gjøre med tidsplanlegging.

Elsker TV-spill
-Når jeg er i en produksjonsfase så jobber jeg bare med beats og ikke noe annet. Da kan jeg lappe sammen 40 til 50 beats på en måned, og ikke tenke på rapping i det hele tatt. På den måten er det mulig å få gjort mye arbeid på kort tid, nettopp fordi jeg fokuserer på én ting av gangen og ikke gjør litt av alt.

En ting det er vanskelig å ikke legge merke til med hip-hopartister, og kanskje spesielt folk tilknyttet plateselskapet Stones Throw, er deres fascinasjon for TV-spill. Enten det kommer i form av snedige samples eller direkte verbale referanser, så hersker det liten tvil om at disse gutta bruker store deler av dagene sine foran spillkonsoller med slitesterke håndkontroller. Hvorfor hip-hopere har slik en hang etter denne formen for forlystelse? Oh No rettet litt på den fagre Mets-capsen sin før han, på ekte hip-hop-vis, mumlet ut at det hadde med hans tendens til å havne i trøbbel da han var liten ”kid”.

– Hadde det ikke vært for TV-spill hadde jeg havnet i mye mer trøbbel enn det jeg allerede gjorde som ”kid”. I sted for å henge ute og lage bråk, satte jeg heller hjemme og spilte TV-spill. Nå har jeg til og med bygget meg en liten sak som gjør at jeg kan spille sammen med de tre sønnene mine – samtidig! Den eldste av dem er så god at jeg ikke klarer å slå han lenger, beretter Oh No lettere oppgitt.

Oh No er så glad i TV-spill at han likestiller det med produksjon av beats:
– Jeg har tonnevis av spill, til alle mulige spillkonsoller. Prøver å få til like andeler med produksjon av musikk og spilling. Men i perioder med mye jobbing er det dessverre vanskelig å få til.

Musikk i blodet
At han hadde en tendens til å havne i trøbbel er også grunnen til at kompisen Wildchild kom opp med ideen om at han burde bruke Oh No som artistnavn. Egentlig heter han Michael Jackson (tror det eller ei, så er det det som står i passet hans), og er sønn av en dyktig soulsanger-pappa. At det derfor skulle bli en løpebane innen musikken, har på mange måter sagt seg selv. Og det har ikke vært noen brems på hip hop-karrieren å ha en overproduktiv Madlib hengende rundt heller. Den eneste nedturen kom da Madlib flyttet ut og tok med seg både platespillere og plater han hadde samlet opp. Men lillebror begynte snart å samle på plater selv og ”hustlet” til seg en platespiller å spille dem på slik at eksperimenteringen med beats og rapping så smått kunne begynne.

At plater er verdens, helt uten sammenligning, beste ting å bruke penger på er noe vi alle er enige i. Men for den sampleglade hip hoperen Oh No holder det ikke å kjøpe med seg en neve plater fra en platebutikks tilbudshylle. Han handler plater i kasser(!), slik at han har litt å lete etter beats i. Etter hvert har dette ritualet ført til at han har så mange plater at han må lagre det i garasjen sin.

– Det er sikkert ikke til det beste for platene, men det blir så mange av dem at jeg ikke har mulighet til å ha dem noen andre steder. Jeg har bare samlet plater siden Madlib flyttet ut hjemme fra. Så han har sikkert noe sånt som 40 ganger så mange plater som det jeg har.

Så det skal i det minste ikke stå på volum på disse guttenes platesamlinger. De har det som skal til for lage de sammensatte beatsa som preger soundet deres. Og akkurat dette genuine soundet er noe Oh No er opptatt av.

Ny plate, gamle beats
Noen synes kanskje at beatsa mine er ensformige, og at de ligner veldig på hverandre. Men er det noe de ikke er så er det nettopp det. Alle er forskjellige, det bare krever litt innsats for å høre forskjellen. Beatsa som er med på The Disrupt er alle sammen gamle, med den nyeste fra rundt fra 2003. Det jeg lager nå er bedre og ”slickere” på alle mulige måter.

Om beatsa han lager i disse dager er ”slickere” eller ikke får fremtiden vise. Vårt møte med Oh No gav i alle fall inntrykk av en sjenert, nesten på kanten til nerdete hip-hoper som helst bare vil spille TV-spill og lete igjennom gamle vinylplater etter den perfekte beat. At konserten litt senere på kvelden ikke helt klarte å leve opp til forventingene får så være. Uten artister som Oh No og hans likemenn, hadde hip-hop-scenen vært langt mindre fargerik og spennende enn den er nå. I alle fall på plate. Platene klarer heldigvis ikke en gang et kobbel av småfulle fjortissjenter, som ble tatt opp til scenen for å fungere som dansere midtveis under konserten, å ødelegge. I det minste ikke denne gang, selv om konserten lå med brukket rygg etter denne ekstremt pinlige episoden.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer