Scroll To Top

Spøken som ble dratt for langt

Konserter 30. juli 2005
Artister: Sjangre: , ,
Karakter

(Rockefeller, Oslo – fredag 29. juli 2005)
Foto: Einar Aslaksen

Introduksjonen Sugarhill Gang kommer med er akseptabel. Beatsa fra Pharoahe Monchs spektakulære Simon Says etterfølges av 50 Cents In Da Club og en killer fra bajasen DMX. Helt greit dette, ettersom de viser artister som har tjent sine gullpenger etter at Sugarhill Gang gjorde rapmusikk spiselig for hitlistefolket 1979.

Karaokekonsert
1979, ja. Det er lenge siden det. Hele 26 år siden for å være korrekt, og det er naturlig nok mye som kan skje på den tiden. Og det er feil å si at tidens tann har behandlet denne trioen med den største respekt. De ser rett så stusselige ut der de står, tynne i håret og med gigantiske mager som rister når de rimer. Men at de ikke lenger er noen glansbilder skal selvfølgelig ikke få stå i veien for det fantastiske låtmaterialet de kan vise frem…Eller?

Et faktum denne trioen er klar over er at de ikke har all verden av egne bangers å hente frem, og de bruker derfor settet til å gulpe opp karaokeversjoner av blant annet The Breaks (Kurtis Blow), White Lines (Grandmaster Flash) og Walk This Way (Run-D.M.C / Aerosmith). Selvfølgelig får vi servert Rapper’s Delight både en og to ganger, sammen med deres andre hit Apache, men dette er ikke nok til å sikre triumf.

Bra publikum, dårlig sett
De fremmøtte tilskuerne danser pliktskyldig til den tjuvkoblede hitparaden, og skal ha sin del av æren for at dette ikke utarter seg til å bli et vaskekte ran. De gjør en fremragende jobb med å i det minste prøve å gjøre dette til en ”old skool”-konsertopplevelse. At gutta på scenen imellom tiden veiver innom først The Blood Houndgangs Fire Water Burn og så Queens We Will Rock You, ja du leste riktig, WE WILL ROCK YOU som et av ekstranumrene, gjør at dette musikalsk blir en råflau forestilling.

Master Gee, Wonder Mike og Big Bank Hank ler nok godt de, hele veien tilbake til den bedagelige pensjonisttilværelsen i New York. Men dette blir aldri mer enn en dårlig spøk som ble dratt altfor, altfor langt over i det parodiske.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer