Scroll To Top

Usystematisk matematiker

Intervjuer 26. september 2005
Artister: Sjangre: , ,

Da Caribou, eller Dan Snait som han egentlig heter, først begynte å leke seg med musikk, var han 13 år gammel og bodde på et gudsforlatt sted i Canada. Han vokste opp med søsterens skrantende musikksmak, før han som 17-åring oppdaget magien ved psykedeliske frijazzutøvere av kaliberet til Sun Ra og lignende. Det var også da han innså at Eagles (den første platen han fikk var EaglesBest Of Volume 2) og Yes var horrible saker, og at god musikk var synonymt med avansert musikk.

Krautrock og Machbeth
Fascinasjonen for avanserte uttrykk er noe som også kommer til syne i Caribous egne musikkprosjekter, og han medgir at krautrockstorheter som Can og tidlige syttitallspsykedeliarockere har bidratt til at musikken hans er blitt kompakt og komplisert.

– Når du hører på Can, så oppdager du at hver eneste lyd er plassert der den er med hensikt, og det er noe jeg også prøver å få til, forteller Snait, som mener at selv om det er temmelig umulig å kåre den beste Can-platen, så velger han seg Future Days som sin personlige favoritt.

The Milk Of Human Kindness er navnet på Caribous langspiller som ble sluppet tidligere i år. Snait forteller at han oppdaget frasen på baksiden av en melkebil en gang han var ute på turne, og mente det ville bli en fin ting å kalle det kommende albumet. Han har senere funnet ut at det stammer fra Shakespeare-skuespillet Machbeth, og dementerer dermed at tittelen har noe med Handsome Dick Manitoba-feiden å gjøre, slik flere har trodd.

Ekle Dick
Handsome Dick Manitoba, ja. Det er umulig å ha Caribou til bords uten å spørre om navnebråket med den legendariske punkrockeren. For det var en periode da det så mørkt ut for den videre musikerkarrieren til Snait, og det var da den famøse navnetvisten sto på som verst. Snait ga tidligere ut plater under navnet Manitoba, men ble tvunget av den aldrende legenden Handsome Dick Manitoba til å endre det. Eller, rettere sagt; Snait valgte å bytte det frivillig for å unngå en rettssak han verken hadde råd til å gjennomføre eller å tape.

– Da jeg fant ut at han hadde en sak, at han faktisk kunne vinne i retten for å få meg til å bytte artistnavn, ble jeg sjokkert. For i min verden var slikt rett og slett ikke mulig. Det føltes rart å måtte begynne helt på nytt med et nytt navn, etter å ha holdt på en stund med Manitoba. Men nå i ettertid, virker det nesten som om det har vært et pluss for markedsføringen av den nye platen. Historien tiltrekker seg nye interessenter, og det er bra, medgir Snait, som i tillegg til seg selv har med to tilleggmusikere på den pågående turneen.

Vil levere live
For er det noe Snait ønsker å få til, så er det energiske livesett. Og da trenger uttrykket mer futt enn hva en ensom knotteskruer kan stå for alene.
– I starten av karrieren var det bare meg, en mikser og platespillere som entret scenen da jeg opptrådte live. Men selv om jeg hadde det artig da jeg spilte, føltes det ikke alltid som at publikum fikk like mye tilbake.

Snaith mener at selv om elektonika-artistene gjør mye flott bak Mac-ene sine, så kommer ikke dette automatisk ut til tilskuerne. De ser bare at noe blir gjort, ikke hva, og det er noe Caribou-prosjektet ønsker å gjøre noe med for å gi publikum en opplevelse tilbake.

– Jeg vil at settene mine skal ha en voldsom energi, og at det skal være stort og bråkete for tilhørerne å forholde seg til, forteller Snait, som lover at konsertene hans ikke er statiske. De inkluderer to tommesett, videokunst og hyppig instrumentrotasjon fra de tre medlemmene som utgjør livebandet Caribou.

Digger In The Aeroplane Over The Sea
At Caribou har noen brillefine album på samvittigheten kan vanskelig bestrides. Men dersom Snait skulle velge et album som han gjerne skulle ha laget selv, som ikke er hans eget, hvilket ville så det ha vært?

– Jeg har en del å velge i mellom, ettersom et helt rom i boligen min er avsatt til huse platene mine på vinyl. Men Neutral Milk Hotels In The Aeroplane Over The Sea er nok den jeg ville valgt. Jeg kan simpelthen ikke fatte at noen har klart å skrive de låtene der. Det er akkurat som om de har fantes i all evighet, understreker Snaith, som foruten å være en kreativ musiker også kan skryte av å inneha en doktorgrad i matematikk. Men selv om han liker musikk som er hensiktsmessig bygget opp, er det lite matematisk logikk over prosessene bak hans egen låtskrivning.

– Jeg har aldri jobbet med musikken min med noen overordnet plan i hodet. Jeg hadde ikke noen visjoner med hva jeg ville utrette med den nye platen, utover at jeg ville at den skulle være annerledes enn det jeg har laget tidligere. All musikken jeg lager, kommer i stand av at jeg sitter å leker meg med plater og elektronikk. Jeg tror aldri jeg vil gå lei av å oppdage ny musikk, avslutter den energiske figuren vi kjenner som Caribou.

Holdt hva han lovet
Caribou entret scenen på Garage Oslo foran et noe mannsfattig publikum og leverte en god konsert i forrige uke. Det ble som Dan Snait hadde lovet; høyt, kaotisk og intenst. I et liveformat ble låtmaterialet i sterkere grad preget av post-rock enn elektroniske eskapader, og tilløpene til rockfot ble flere og flere etter hvert som de den flotte hitparaden fra The Milk Of Human Kindness ble lirket i gang.

Neste gang denne (enmanns)gjengen lander ved en flyplass i nærheten av deg, er det fremmøteplikt enten du liker elektronisk musikk eller ikke. For Caribou live er bare så mye mer enn at det enkelt kan puttes i en enkelt bås.

Om skribenten

Andreas Haslegaard

kommentarer