Scroll To Top

Uten store høydepunkter

Konserter 6. juli 2007
Artister: Sjangre:
Karakter

(Quart, Kristiansand – torsdag 5. juli 2007)
Av: Magne Mellem Enoksen (tekst og foto) og Carina Alice Bredesen (tekst)

Fotograf: Magne Mellem EnoksenDet har vært en del glisne konserter på Quart i år, og festivalens fjerde dag ga oss eksempler på både positive og negative reaksjoner på dette fra artistenes side. Sistnevnte ga oss det som må være festivalens kjedeligste konsert.

Men det var også artister som kommuniserte godt med publikum. 50 Cent ble tatt imot som den stjerna han er av det unge publikummet på Odderøya Amfi, og The Good The Bad And The Queen skapte helt spesiell stemning i Bendiksbukta.

Peter Björn And John
Bendiksbukta

Fotograf: Magne Mellem EnoksenSvenske smil
Indiepop-gjengen fra Sverige fikk dessverre oppleve Quart fra den mindre pene siden, og da snakker jeg ikke om været. Utrolig lite folk hadde møtt opp for å høre svenskene, som er mest kjent for plystrelåta Young Folks fra i fjor sommer. Synd for alle som ikke var der, de gikk nemlig glipp av noe. Peter Björn And John er heldigvis ikke mer selvhøytidelige enn at de holder humøret oppe til tross for det pinlige publikumsframmøtet. Ja, det virker faktisk som det er den glisne Bendiksbukta som får gutta til å smile ekstra mye i starten av konserten, der de titter vekselvis utover og på hverandre.

Musikken til svenskene er også full av godt humør, om enn litt mye rett fram. Peter Morén, Björn Yttling og John Eriksson leverer lett indiepop med noen elektroniske elementer. De sommerlige melodiene sniker seg inn over den grå Bendiksbukta og forplanter seg i takttrampende føtter. Flere av låtene har også gode instrumentalpartier, der gutta får slått seg litt mer løs på scenen.

Young Folks blir uansett høydepunktet. Det er mulig du ikke kjenner verken bandnavnet eller låtnavnet, men du kjenner den igjen når du hører den. Svante og Måns fra Timbuktu-bandet Damn! blir med på scenen og piffer opp låta med sine rytmeintsrumenter. Da blir den enda bedre enn på plate, og det er nok så nærme Quart kommer sommerstemning i år.

Black Rebel Motorcycle Club
Bendiksbukta

Fotograf: Magne Mellem EnoksenMotorsykkelulykke
Mange band har gått på scenen med et smil foran lite publikum på Quart i år, men det var vel bare et tidsspørsmål før noen skulle surne til av dårlig oppmøte. Og det gjør Black Rebel Motorcycle Club til gangs. De første par låtene er det så vidt litt fart i gutta, og både Peter Hayes og Robert Levon Been tar seg noen runder på scenen mellom syngingen. Men etter hvert flyttet de begge fokus fra publikum til skotuppene sine.

Og fra fjerde låt og utover gjør bandet ikke mer enn akkurat det de må. Trioen ser ut som de vil være alle andre steder enn på scenen, og det blir ikke bedre når en fjerdemann slutter seg til for å spille tamburin. Hans mangel på engasjement er så totalt at det fremkaller latter hos både Panoramas utsendte og andre journalister. Slik drar konserten seg av gårde mot det som etter hvert blir en slutt de fleste gleder seg til. Hva er for eksempel poenget med å sløve seg gjennom et langt instrumentalparti på nest siste låt?

Det som redder Black Rebel Motorcycle Club fra den komplette katastrofe, er at de faktisk har litt å fare med musikalsk. Både Peter Hayes og Robert Levon Been har kule, hese rockestemmer, og med gitarene sine produserer de et tøft lydbilde. Dette er klassisk standardrock, og det kan være kult, men når engasjementet mangler, blir det trøtte greier. Hvis du liker BRMC, får vi håpe du holdt deg hjemme denne dagen. Da har du fortsatt mulighet til å sette pris på bandet.

The Good The Bad And The Queen
Bendiksbukta

Fotograf: Magne  Mellem EnoksenStemningsfullt
The Good The Bad And The Queen er en interessant opplevelse i konsertform. Den lavmælte og litt udefinerbare musikken fungerer bra på det selvtitulerte debutalbumet, men stilen er ikke like lett å videreformidle på en god måte til nordmenn på utendørsscene. Likevel bandet klarer seg bra på torsdagens siste konsert i Bendiksbukta.

Det mest slående er hvordan The Good The Bad And The Queen skaper en helhetlig stemning. Et blågrått bymotiv som bakteppe skaper inntrykk av britisk arbeiderklasselondon anno 1800. Den gamle The Clash-bassisten Paul Simonon lusker rundt på scenen med bassen høyt hevet, som en kriminell med skumle hensikter. De fire strykerne sitter rolig i et hjørne som slaver av resten av bandet. Og Damon Albarn vandrer høytidelig rundt som en historieforteller som skal formidle depresjonen til publikum. Dette gjør han på en elegant måte, med dystre tekster om dagens Storbritannia, akkompagnert av et rolig lydbilde det ene øyeblikket og litt støy det neste.

Mange hadde store forventninger til denne konserten, og publikumsframmøtet var mye bedre enn tidligere samme dag. Musikken til Albarn & co er ikke den som inviterer mest til samspill mellom band og publikum, men frontfiguren får mye jubel når han setter seg på scenekanten og tar en røyk under en av låtene. Stemningsfullt, kult og rolig, uten å gjøre det helt store, akkurat som resten av konserten.

50 Cent
Odderøya Amfi

Fotograf: Magne Mellem EnoksenPublikumsfavoritt
50 Cent er stor. Ingen tvil om det. Det er imponerende hvordan han triller ut låter av ermet på Quartens største scene, mens du gang etter gang tar deg selv i å tenke at ”han har jo den også”. Enda mer imponerende er det å se engasjementet til publikum. Hovedpersonen trenger ikke en gang be om det før hundrevis av armer veiver takten, og det gjennom hele konserten.

Men det er neppe prestasjonene på scenen som har skaffet 50 Cent alle hans fans. Scenen er enkel, og hovedpersonen beveger seg fram og tilbake med Tony Yayo på slep, foran DJ Whoo Kid, som sto for musikken. Og på musikken lå også mye av vokalen. Det var en liten skuffelse å se hvor lite 50 Cent faktisk rapper selv på låtene sine, i alle fall live. Ofte nøyde han seg med den obligatoriske ”koringen” på de siste ordene hver setning.

Når det er sagt, gjør 50 Cent alt han kan for å tilfredstille publikum og lage god stemning. Det er helt tydelig at han er på scenen for publikum, og vier all sin oppmerksomhet til fansen. Han og Tony Yayo drar i gang allsang, klapping og dansing. Det er morsomt å se at den vanligvis så dønn seriøse og tøffe rapperen spøker fra scenen. 50 Cent og Tony Yayo kaster ut håndkler og capser, og badeballer som spretter rundt over de bølgende hendene som følger takten. Men det bærer også et visst preg av plankekjøring, derfor uteblir de store overraskelsene og liveshowet når ikke opp til en toppkarakter.

Om skribenten

kommentarer