Masse lyd fra de danske drenger…
(Kroa i Bø, Bø – fredag 8. oktober 1999)
Det startet da også bra. Da bandet endelig kom på scenen litt over halv ett, var det til en svært god velkomst fra både de fremmøtte fans og resten av de knapt 120 menneskene til stede (fredag er en dårlig konsertkveld i Bø viser det seg, selv med et såpass stort band på scenen).
I løpet av de tre-fire første sangene etablerte de et godt grep på oss med en nesten ufattelig energi og vilter spilleglede. Låtene inneholdt en imponerende samling av forskjellige stilarter, fra ren og skjær speed-metal til smygende jazz. Temposkifter og breaks satt som et skudd og jeg ble rent imponert over hvor samspilte de danske drenger var. I tillegg var det stor bevegelse på scenen og hele gjengen så ut til å jobbe hardt for pengene. Men så var det som om luften gikk ut av et eller annet og interessen dalte både fra min side og fra resten av publikum (bortsett fra noen utrolig ihuga fans helt forrest som danset selv på de roligste partier).
Kraftgrepet løsnet like fort som det kom og jeg tok meg selv i å se på klokka flere ganger, det selv om lydnivået var så inn i hampen høyt at t.o.m. med øreproppene mine ikke var nok til å hindre dotter i ørene. Jeg fant etter hvert ut at den danske lydmannen både måtte være 70% døv og lettere sløvet, han så nemlig ikke ut til å ense at folk gikk ut p.g.a. lydnivået. Greit at man ikke har hørsel, men antenner må det da gå an å ha?
Likevel ble ikke helhetsinntrykket så dårlig at jeg vil si meg direkte misfornøyd, men heller lettere skuffet. Det ble for ujevnt og av og til for sært for en ulærd innen Düreforsögs musikk. Jeg følte liksom at jeg gikk glipp av et poeng et eller annet sted i musikken, ikke minst fordi ørene fikk mer enn nok LYD. Kanskje burde jeg ha tatt et par ekstra halvlitere og glemt smerten. Men de som fra før hadde et godt forhold til bandet, så uansett ut til å hatt en bra kveld og jeg må si at energiutblåsningen deres imponerte meg kraftig. Dessuten tror jeg på en fremtid med lavere lydnivå…