For et band!
So What!, Oslo – onsdag 15. mars 2000
Foto: Frode Jørum
Du kan si det sånn at forventningene mine ikke bare ble oppfylt, de ble druknet i Furiajentenes utrolige entusiasme, varme generøsitet og enestående låter. Selv med knapt førti tilskuere foran scenen, pøste de ut med oppriktig spilleglede og sjarmerende takknemlighetssmil til de få som var tilstede. Fra første tone fikk jeg de samme frysningene nedover ryggen og armene som jeg fikk første gang.
Og gåsehuden ble der den, gjennom nesten hele den timelange konserten. I tillegg til ekte godlåter som Always Watching, Sisu og Moonchild, fikk vi et par nye som også de bekreftet Furias talent for blanding av fuzzgitar og melankoli. På det halve året siden sist jeg så dem har de også blitt mye mer samspilte (som et apropos: trommis Agathe slo hardere enn noensinne, og det med gips opp til kneet på det ene beinet…! ) og det var ikke tegn til noe av den usikkerheten som jeg så sist.
Bassist Maya virker å ha blitt fortrolig med musikken etter sin inntreden i fjor og smilte om kapp med de andre. Likevel mangler bandet litt dynamikk i utførelsen og hvis det går an å peke på noe som kan forbedres hos Stine Kobbeltvedts vokal, så er det diksjonen og formidlingen av det rent tekstmessige. Den følelsesmessige formidlingen er det ingenting i veien med, den vakre stemmen hennes svever nærmest ut til lytteren.
På en Furiakonsert føler du deg utrolig velkommen og privilegert som får lov til å stå og ta i mot de sjelevrengende, men utrolig vakre rocklåtene som øses ut over deg og sjelen din. Det er ekte menneskelig varme tilstede i Stines fagre stemme og vesen og det er sann storhet i de andre jentenes (og supplerende tangentist Jonas’) musikalske kraft og skjønnhet, ikke minst ved hjelp av de nydelige gitarene til Solvår Hunshammer og Kirsti Kobbeltvedt. Tilsammen blir de fullstendig unike i norsk sammenheng.
Dette er store ord fra en trønder når det gjelder en gjeng bergensere, men det har seg bare sånn at Furias utrolige talent fullstendig har dyttet meg ut gjennom fordommenes vindu og pladask i asfalten. Jenteband har aldri vært det helt store verken for meg eller mange andre, men her har du altså et usignet jenteband som med sitt utrolige potensiale kan sparke beina under nesten samtlige etablerte band i Norge. Det er en kraftig påstand, men jeg tror sjelden jeg har hatt så rett i hele mitt musikalske liv.
Furia har nemlig Motorpsychos trøkk, Poor Rich Ones’ skjøre skjønnhet, Unni Wilhelmsens ekthet, Anneli Dreckers utstråling og Lene Marlins tilgjengelighet. At jentene ennå ikke har platekontrakt er kun et spørsmål om tid og inntil det skjer, er det bare for dem å spille enda mer sammen og bli hundre prosent sikre på seg selv. At de faktisk, med tanke på det nivået de ligger på i dag, ennå ikke har nådd sitt fulle potensiale, er bare helt fantastisk å tenke på. Hvor langt de kan nå er helt opp til jentene selv.
I hvertfall sitter undertegnede i skrivende stund igjen med en lykkefølelse over igjen å ha opplevd musikk som har helet sjelen og fått meg til å elske musikk enda mer enn før. Dette er vel det nærmeste jeg noen gang kommer til å komme fullstendig underkastelse i forhold til et band. Sannelig jeg sier eder; jeg liker det!
Flytt deg verden, her kommer Furia! Preken slutt.
