Spennende Zoom-scene, liten interesse

Zoom 2000
Påsan m/ Martine & Mirejam
Knee-High (UK)
Bronco Busters

(Kroa i Bø, Bø – lørdag 18. mars 2000)

Det kresne publikummet så ut til å spare seg til neste ukes storkonserter med Motorpsycho og de Lillos. Men det sto altså ikke på det musikalske, selv om en del av musikerne virket å være slitne etter den harde turnéplanen. Påsan (bildet) med sine to gode medhjelpere Martine & Mirejam fikk den noe tvilsomme æren av å varme opp de oppmøtte, noe de delvis klarte.

Påsans synth-pop var det ikke noe i veien med, vekslende mellom gitaren, bassen, synthen og trommene, kreerte de tre en dansbar og udefinerbar musikkmix som til tider var slitsom, men som det meste av tiden virkelig var hørbart. Soundet var veldig 80-talls, men samtidig høyst av i dag. Med andre ord veldig tøft! Heftig var det. Jeg følte meg likevel litt oversett, for de tre eksentrisk utseende menneskene så ikke ut til å ville dra med seg publikum. Greit med «kult» image, men et og annet blikk mot publikum er det da mulig å utføre?

Et smilende Teenage Fanclub
Knee-High framsto som nesten motsatt av Påsan med venner. Beskrivelsen av bandet i programmet som lo-fi pop var ikke helt treffende, det eneste «lo» med Knee-High var gitaristens lave gitarføring. Dette var nemlig frisk og sjarmerende pop med fuzzen rimelig godt skrudd opp. Som en hardere utgave av Teenage Fanclub med smilet på lur. Både vi og bandet måtte smile litt ekstra, for jeg tror det gikk tre strenger i løpet av de tre kvarterene bandet stod på scenen. De av oss med utadvendte gener fikk umiddelbart dansefoten inne og måtte driste oss til å forsiktig bevege hoftene akkompagnert av de engelske guttenes lyse låter. Fint var det.

Kveldens beste
Bronco Busters så ut til å være det bandet de fleste ventet på. Beskrevet som en kvinnelig utgave av Motorpsycho i programmet, var det store forventninger til jentetrioen fra Stavanger. Dette med Motorpsycho var vel heller ment som et kompliment folk flest kunne relatere seg til og ikke som en direkte beskrivelse, for Bronco Busters må heller kunne sies å være en pent syngende utgave av The Breeders med sine råe og melodiøse gitarlåter.

Det låt tett og fett og jentene jobbet hardest av de tre bandene på scenen. De så ikke ut til å bry seg med det labre oppmøtet. Slik skal det være! De skuffet så absolutt ikke og med god støtte i publikum, spesielt fra sine medturnerende band, ble det en skikkelig fin avslutning på kvelden. I det hele tatt ble det en fin kveld med god musikk, men lyden var til tider i det smerteligste laget. Jeg har absolutt ikke noe i mot at det spilles høyt, tvert i mot, men det må ikke skje ved at det blir fysisk smertefullt. Men det var ved siden av publikumsoppmøtet det eneste å surmule over.

Zoom 2000 er en glimrende sjanse til å få med seg tre spennende band som alle utmerker seg med høy kvalitet både når det gjelder utførelsen og innholdet. Forhåpentligvis vil de få fridagene de har før neste konsert føre til at energien når toppnivå igjen.