Alone With Everybody – Ashcroft blir voksen

Denne plata har vel strengt tatt vært på markedet en god stund nå, og så vidt jeg har registrert har Alone With Everybody for en stor del høstet lunkne kritikker. Etter å ha hørt gjennom plata en del ganger skjønner jeg ikke helt hvorfor. Riktignok er dette et ganske langt steg bort fra den musikken The Verve lagde, men hva annet kan man vente seg. Hadde målet vært å lage Urban Hymns en gang til ville vel neppe Verve blitt oppløst.

Her er ingen Bittersweet Symphony eller The Drugs Don’t Work. Det skulle da også bare mangle. Richard Ashcroft har kone og barn, og ingen kan vel kreve at han fortsatt skal lage musikk for frustrerte tenåringer. Selv blir jeg umiddelbart sjarmert av en søt kjærlighetssang som You On My Mind In My Sleep. Hele plata er i og for seg en hyllest til hans nye familie, og ingen kan da klandre en mann for å gjøre noe slikt. Av og til henfaller han riktignok til banaliteter tekstmessig, men det er alltid vanskelig å skrive oppriktig om kjærlighet uten at det blir klisjepreget.

Enkelte kritikere har uttrykt misnøye med at Ashcroft nå har blitt mainstream, og de er nok inne på noe. Verve var bare for 2-3 år siden et av de ledende alternative bandene, men selv om Ashcroft kanskje ikke kan kalles alternativ lenger betyr ikke det at han lager dårligere musikk. Dette kan sikkert kalles voksenpop, men på den annen side er ikke dette mer mainstream enn at P4 neppe ville tatt i platen med ildtang engang.

Alone With Everybody låter rett og slett veldig bra. Platen er godt produsert, (enkelte vil sikkert mene at den er for mye produsert) og arrangementene er smakfulle. Jeg ble rett og slett positivt overrasket over en utgivelse jeg ikke hadde de store forventningene til. Det er selvsagt en klisje, men jeg tror man kan si at Richard Ashcroft er blitt voksen med denne platen. Heldigvis, sier jeg.

Høydepunkter: A Song For The Lovers, New York og C’mon People (We’re Making It Now).