Kid A – Stødig konseptalbum og verdig oppfølger
Kid A er resultatet av arbeidet Thom Yorke & co. påbegynte i kjølvannet av arbeidet med promotering og turneer etter suksessen med OK Computer (1997). Den plata har i flere sammenhenger blitt omtalt som et av tidenes aller beste utgivelser, og Radiohead har hatt alt annet enn en enkel oppgave foran seg når de nå skal bevise at de er verdig det belastede statusstemplet de ufrivillig har blitt påført. Det forventes liksom at dette genierklærte bandet skal finne opp rocken på nytt hver gang de leverer et nytt album. Utrolig nok er det nesten det de også faktisk gjør på Kid A, selv om det underveis nesten har tatt knekken på gruppen.
Mens «alle» andre ser ut til å surfe på Radioheadbølgen, velger originalene å gjøre noe helt annet. Ballet åpner med durende elektrisk orgelbrus og Yorkes forvridde vokal på Everything’s In It’s Right Place, hvor strofer som «Yesterday I woke up sucking a lemon» indikerer at bandet har skiftet kurs siden sist. Noe annet kunne de vel strengt tatt heller ikke gjøre! Videre vrir de stemningen over til et snodig og spøkelsesaktig lydbilde på tittelsporet Kid A, hvor den elektroniske instrumenteringen (og stemmeforvrengingen) får en enda mer sentral rolle i oppbyggingen (skulle ha likt å se Muse eller Coldplay kopiere dette!). Når bandet som serverer dette heter Radiohead funker det selvsagt bra, selv om sporet har såpass ambiente trekk at det like gjerne for eksempel kunne ha dukket opp på et av Biospheres arktiske lydlandskapsverk. En svampaktig, og minst like spøkelsesaktige trekk preger så The Nathional Anthem, som i det den begynner gir assosiasjoner til Depeche Modes Personal Jesus, men som senere utvikler seg til et virvar av jazzelementer med både saksofoner og tromboner langt fremme i lydbildet. Dette viser et band som både tør eksperimentere med sine komposisjoner og med det som kan tolkes som Radioheads egne inspirasjonskilder (som Morphine, Charles Mingus).
Først på fjerde spor, How To Disappear Completely, nærmer vi oss noe som minner om Radiohead slik vi har hørt dem før. Dette er en klassisk følelsesladet Radiohead-ballade bygget opp rundt en mer ordinær instrumentering som gitar, bass og trommer, men hvor også strykere og elektroniske effekter er med. På instrumentalen Treefingers er vi tilbake i det ambiente hjørnet, hvor stemningene ikke er ulikt ting vi for eksempel har hørt på utgivelser fra Robert Fripp og Brian Eno eller fra David Bowies Low-periode. Dette sporet var opprinnelig på rundt ti minutter, men er strippet ned for å passe inn i sammenhengen på konseptplata Kid A.
Optimistic bringer Radiohead tilbake til et mer Doors-aktig lydbilde, og ser man bort fra Yorkes alltid like følelsesladde vokal, kunne dette gjerne vært et spor på en tidlig Pearl Jam-plate. Vi er derimot tilbake til trommemaskiner og elektroniske finesser på In Limbo, som er første låt fra Kid A-opptakene og som ble innspilt før noen av de andre sporene på plata (dengang under arbeidstittelen Lost At Sea). Det hele er svært lekkert arrangert og låten står som et av albumets sterkeste enkeltspor.
Overgangen til et annet av platas høydepunkter, den intense og lekre Idioteque, virker naturlig og gjennomtenkt. Her pakkes effektene inn rundt Thom Yorkes sang med et enkelt og svært så elektronisk komp plassert i bunnen på produksjonen. Ordinære trommer er foretrukket framfor maskiner, og rent teknisk er ikke neste spor Morning Bell fjernt fra ting vi tidligere har hørt fra Joy Division (som på Heart And Soul). Låten bygger seg opp underveis, slik at man får følelsen av at det skjer en gradvis utvikling. Med pumpeorgel, harpe og harmonisk sang trekkes lytteren til slutt atter en gang inn i Radioheads himmelske lydunivers på platas aller eldste spor, Motion Picture Soundtrack, som faktisk ble skrevet tidlig på 90-tallet. Låten fungerer som et verdig punktum på Kid A, men likevel uten at det står tilbake som et klassisk nummer som automatisk burde vært inkludert i denne sammenheng.
Skal man så komme fram til en konklusjon, må det bli at Radiohead igjen har levert varene sine. De som forventer et nytt OK Computer vil muligens bli skuffet, mens det samtidig bør påpekes at gruppen likevel har tatt et steg i riktig retning etter suksessen og statusen de oppnådde med forgjengeren. Alt tatt i betraktning, må (og skal!) Kid A ses på som et konseptalbum, hvilket det også er.
Det er ikke bare for å gå utradisjonelle veier Radiohead har valgt å ikke promotere dette albumet ved hjelp av singler og videoer. Det handler heller ikke om den mye omtalte «No Logo»-kampanjen gruppes medlemmer har gått ut og støttet offisielt da de mener at samfunnet vi lever i bærer alt for stor preg av negativ utvikling i forbindelse med en stadig mer ruvende kommersialisering av verdenssamfunnet. Dette dreier seg om et album, bestående av musikk som helst skal fungere som en enhet, og i sin helhet. Kid A er med andre ord et veldig produkt som viser et selvsikkert band som tør å videreutvikle en formel som de på forhånd har taklet godt, selv om den vanskelig kan overgå gruppens mesterverk OK Computer.
De som lengter etter en mer standardutgave av Radiohead á la forgjengeren og The Bends (1995), trenger ikke vente lengre enn til utpå nyåret, når Oxfordgruppen allerede har signalisert at de kommer til å følge opp årets utgivelse med ytterligere et album som vil være i en mer ordinær form. Inntil da duger Kid A (som bare er deres fjerde album) mer enn nok som et godt supplement i den stadig mer imponerende Radioheadkatalogen!