Verdens feteste band?
(Kroa i Bø, Bø – onsdag 30. januar 2002)
Først og fremst gjelder dette Norges nye stonerrock-konger El Caco. Men også kompisene i Trucker viste at det er ikke bare El Caco som kan å planere ut feit musikk.
Trucker er et band, delvis fra Halden – delvis fra Oslo, som har spilt sammen i drøyt ett år. Men de kunne ha lurt hvem som helst. De fire guttas ubehøvlede og rett ut godt samspilte tungrock er usannsynlig godt gjennomført. Vokalisten var under denne konserten ikke redd for å stå bredbent og markere – hundre prosent – at på scenen så var det han som var konge og ingen andre. Men heller ikke trommisen var langt bak, der han halvt skulende – halvt fresende, tordnet ut monsterrytmer som kunne skremt vannet av hvem som helst. Jeg er virkelig glad i band som tør å vise at de står for musikken de spiller, og som ikke er så redd for å spille feil mens de viser det.
Ekstremsportutgaven av rytmisk hardrock
Musikken til Trucker kan best beskrives som en rå utgave av Helmet. Men uten minimalismen og restriksjonene som amerikanerne har. Dette låter heller tett, og kan best beskrives som ekstremsportutgaven av rytmisk hardrock. Det var ikke et hode som ikke gynget forsiktig til disse guttas rytmer. En lys fremtid forventes.
Men kveldens hovedattraksjon var uten tvil Lillestrøms egne El Caco. Bandet som den 19. februar drar på Europaturne (med amerikanske Nebula), leverte et av de beste albumene her på berget i fjor i form av Viva!. Heltestatusen ble ganske så umiddelbart sikret, og utallige kritikere over hele Europa har hyllet bandet i løpet av det siste året. Gutta skulle ha vært på turne med blant andre Earthtone9 sist høst, men dette ble av forskjellige årsaker ikke noe av. Men Nebula er ingen dårlig erstatning.
Siamesiske trillinger
Og for å gå rett på sak: El Caco gir inntrykk av å ha kommet ut som musikalske siamesiske trillinger. For de låter tightere enn rævhølet på ei rotte(!). En skulle tro de nettopp hadde blitt skilt fra hverandre, etter å ha spilt de samme låtene dag ut og dag inn – siden fødselen. Dette er faen ta meg det tighteste bandet jeg har hørt på svært lenge!
Og så inn i bakoversveisen tøft som El Caco spiller, så hadde de vært perfekt som et soundtrack til et skytespill der patronene flyr til enhver tid. Kan skrive under på at det ikke bare var deres egne utsendte som ble tydelig imponert denne kvelden. Fra åpningslåt til siste riff rocket de det lille, men godt fylte lokalet, til siste svettedråpe. Det er bortimot umulig å forestille seg at El Caco ikke kommer til å erobre et utall rockhjerter på veien ned i Europa de nærmeste månedene. For med dette produktet har de skutt gullfuglen. 
Fullstendig fryktesløse
Denne gjengen hadde uten problemer dratt rett til helvete, stilt seg opp foran tronen, og blåst satan rett til himmels. Så fryktløse høres de ihvertfall ut. Og like fryktløse fremstår de på scenen også. På mange måter går El Caco Kyuss en høy gang hva gjelder å virkelig dyrke fram de tunge riffene, iblandet metall- og bluesovertoner, og med en autoritær vokal som krever oppmerksomhet. Om Monster Magnet kan slå i gjennom på verdensbasis, så kan El Caco også.
El Caco er bare nok et eksempel på at norsk rock og norsk musikk generelt er bedre enn noensinne. Og det er bare å merke seg navnet med det samme. Om bare alle spilte så bra musikk som El Caco gjør, så hadde krig vært et fremmedord. Dette blir det lenge til vi opplever igjen her på bruket. Full pott, ikke minst på grunn av et suverent oppvarmingsband.
