Humørfylt diskometall på Hulen

Theatre of Tragedy M/ Entwine og Ram-Zet
Hulen, Bergen 15.mai 2002.

Med seg på denne turneen har de hele to oppvarmingsband, og det var derfor duket for en skikkelig helaften på Hulen denne maikvelden. Spesielt interessant var det være å se hva slags publikum som dukket opp, ettersom hovedattraksjonen har skiftet fullstendig stil de siste par årene.

Grei oppvarming
Entwine og Ram-Zet gjorde jobben sin rimelig bra, situasjonen tatt i betraktning. Det er nemlig ikke så lett å tilrettelegge forholdene for tre band på så kort tid. Spesielt når det er fem-seks medlemmer i hvert band som skal stille inn forskjellig lyd på all verdens slags instrumenter.

Spesielt virket det som om dette gikk utover Ram-Zets opptreden, for bandet måtte slite litt med grumsete basslyd den første delen av settet. Og når de kun har førti minutter til rådighet, rekker de knapt nok å bli varme i trøyen før de må gå av scenen.

Til tross for dette fikk vi likevel en spennende smakebit fra gruppas kritikerroste album Escape, med låtene Claustrophobic Journey og I’m Not Dead som høydepunkt.

Stilskifte
Sist undertegnede opplevde Theatre Of Tragedy var på Det Akademiske Kvarter for snart tre år siden. Mye har skjedd siden den gang. Bandet har som sagt skiftet stil, både musikalsk og imagemessig, og kveldens show var overhodet ikke til å kjenne igjen fra forrige gang. Det er i grunnen like greit, for den gang var det et rimelig uinspirert mannskap som formelig gjespet seg gjennom konserten. Nå har bandet fått tilbake gløden og utstrålte stor spilleglede fra start til mål. Vokalistparet Raymond I. Rohonyi og Liv Kristine Espenæs gliste ustanselig og humøret smittet raskt over på publikum som så ut til å stortrives i deres selskap.

Diskoflørt
Naturlig nok besto repertoaret i hovedsak av låter fra de to siste albumene Musique og Assembly. Gothmetallen fra bandets tidligere album er som sunket i jorden, og Theatre Of Tragedy fremstår i dag som et diskometallband, med visse referanser til Rammstein, Zeromancer og andre i samme gate.

Etter litt gitartrøbbel i starten tok konserten seg glimrende opp og ble etter hvert en svært fornøyelig affære. Let You Down og Flickerlight ble fremført med stor overbevisning slik at publikum hoppet og spratt i takt med synthrytmene.

Også ekstranummeret Universal Race er en potensiell Theatre-klassiker. I tillegg fikk vi servert et knippe låter fra Aegis (fra 1998) i lekker, konvertert elektroform.

Positiv utvikling
Det er helt klart at den nye stilen har virket positivt på samtlige medlemmer av dette etter hvert så rutinerte bandet. Når det gjelder publikum, var antall gothere betraktelig redusert siden sist. De finner nok heller veien til Dimmu Borgir på samme scene neste helg.