Norges største rockstjerner?

DIMMU BORGIR
Hulen, Bergen, lørdag 25. mai 2002

Det er også i utlandet Dimmu Borgir har sitt aller største publikum, noe antallet spilte konserter i Norge de siste årene beviser grundig. For første gang i bandets historie sto Bergen for tur, og som seg hør og bør var samtlige billetter revet bort lenge før konsertstart.

På fjorårets Puritanical Euphoric Misanthropia imponerte bandet stort med enorme arrangementer og et trøkk uten sidestykke. Spørsmålet er om dette ville funke like bra live. Panoramas utsendte tok turen innom Hulen lørdag kveld for å undersøke saken nærmere.

Mye gammelt materiale
Og svaret på spørsmålet er: Definitivt! Men det skulle i grunnen bare mangle med tanke på rutinen dette bandet har opparbeidet seg gjennom de siste åtte årene. Etter en lang intro og taktfast klapping fra publikum, inntok bandet sine plasser og gjennomførte en solid konsert.

I tillegg til låter fra den nevnte Puritanical Euphoric Misanthropia, framførte gruppen en hel del eldre materiale. Det er ekstra gledelig at Dimmu Borgir fortsatt spiller låter fra kanonplaten Stormblåst (1996). Både tittelsporet og Alt Lys Er Svunnet Hen fungerte faktisk betraktelig bedre live enn på plate. Til publikums store glede. Spellbound (By the Devil) fra Enthrone Darkness Triumphant (1997) var muligens konsertens høydepunkt, og er vel det nærmeste Dimmu Borgir har kommet en hit.

Slåsskamp
Én ting er helt sikkert når det gjelder Dimmu Borgir: Disse gutta kan virkelig spille! Spesielt imponerende var den tidligere Cradle Of Filth-trommisen Nicholas Barker, som fyrte av gårde i et tempo så sinnsykt at trebiter fra trommestikkene fløy veggimellom. Også Simen Hestnæs (kjent som ICS Vortex fra Borknagar og Arcturus) fremførte de krevende rene vokalpartiene med stor overbevisning. The Insight And The Catharsis fra Spiritual Black Dimensions var en ren maktdemonstrasjon, noe som så ut til å påvirke publikum.

To dritings fyrer brakte nemlig sammen i en heftig slåsskamp ved siden av undertegnede, og de rullet rundt på gulvet i et par minutter før de ble overmannet av en høy sint kar som ble distrahert av opptrinnet.

Bra lyd
Black metal-band har ofte store problemer live da de fleste instrumentene har en tendens til å drukne fullstendig i støyen fra bass og trommer. Dette var heldigvis ikke tilfellet for Dimmu Borgir denne kvelden. Det ble registrert at enkelte syntes lyden var dårlig, men det skyldes etter all sannsynlighet at de sto for nær høyttalerne. For midt i lokalet hørtes det hele suverent ut og overraskende nok kom musikkens detaljrikdom godt frem.

Sannsynligvis kunne ikke Dimmu Borgir gjort det så mye bedre enn dette. Man savnet kanskje noen pyroeffekter og et par ekstranumre i stil med det som ble presentert på Infernofestivalen i påsken, men Hulen er ikke akkurat egnet for stadionrock med smellbomber og flammesluking. Ellers var dette en ypperlig avslutning på en god metallvår på Hulen.