By The Grace Of God – Retrokraftrockere som fenger

For The Hellacopters er mye tøffere i trynet enn The Hives noensinne har vært, og er langt mer interessante som band. Ihvertfall er det konklusjonen etter noen runder med By The Grace Of God i spilleren. Når det er sagt, bør det kanskje tilføyes at The Hellacopters’ nye album er svært iørefallende, og dermed lettere tilgjengelig enn mye av deres tidligere materiale. Det er ikke ensbetydende med at svenskene har jekket seg ned for å ta opp kampen med rivalene. Snarere tvert om.

By The Grace Of God oser av massevis kraftfull rock’n’roll. Riktignok med et aldri så lite snev av popmusikkens mer melodiøse oppbygging i bunn. Hvilket kler Nicke Andersson og gjengen godt, fordi de kanskje aldri har levert et jevnere og mer sammensatt produkt enn dette. The Hellacopters surfer ikke på den nye rockbølgen, men gjør bare det de alltid har gjort. Forskjellen er at bare de gjør det bedre nå.

Albumet åpner med førstesingelen, tittelsporet By The Grace Of God, som viser at The Hellacopters kan hamle opp med hvem det skal være av de nye rockheltene fra begge sider av Atlanteren. Musikken de her byr på er i bunn og runn syttitallsretro så det holder, men likevel ikke retrospektiv på samme måte som The Strokes’, psykedeliatung som Black Rebel Motorcycle Clubs eller garasjeaktig som The White Stripes’. Som geografien tilsier ligger svenskene på denne betraktelig nærmere sine skandinaviske brødre, som nevnte The Hives og våre egne Gluecifer. De er kanskje ikke fullt så tøffe som Turboneger, men drysses det på en god dose av deres teft for den gode melodi, så nærmer vi oss 2002-utgaven av The Hellacopters.

Vi snakker om kraftfulle rocklåter bygget opp på fengende melodilinjer, og et album som for alvor bør kunne skaffe The Hellacopters den suksessen de fortjener – også som plateartister. Anbefales til alle som liker god rock. Enkelt og greit…!