Nothing – Meshuggah holder stilen

Faren med dette er at platen kan virke noe ensformig ved første gjennomlytting og derfor ikke få den oppmerksomheten den fortjener. Har man derimot tålmodighet nok til å la albumet synke litt ned, viser Meshuggah hvorfor de har oppnådd kultstatus i USA såvel som her i Europa.

For å gjøre det klinkende klart med en gang: Meshuggah spiller ikke popmetall. Det er få melodilinjer å oppspore her, og de som klarer kunststykket å nynne en låt fra denne platen bør premieres. Begge gitaristene spiller på skreddersydde åttestrengsgitarer og tryller frem ekstremt dystre, men samtidig jazzaktige stemninger med sine stakkatoriff, mens vokalist Jens Kidman brøler på kjent vis.

Dessverre er låtene litt for lite varierte til at Nothing når de helt store høyder, men spor som Spasm viser at bandet også kan overraske.

Opptur: Meshuggah holder seg til sin gamle formel, og perfeksjonerer stakkatometallen til fingerspissene. Ingen gjør det bedre enn disse svenskene.

Nedtur: For lite variasjon i låtene har en tendens til å slite ut lytteren.