Med seks strenger og et smil

Vidar Vang & Friemann + Clark

(Kroa i Bø, Bø – onsdag 9. oktober 2002)

Det er da låta Under Six Strings med en ukjent herremann kalt Vidar Vang blir satt i spilleren. Vi ser på hverandre med smil i øynene og takt i foten: For alle innså i øyeblikket at her har vi en kommende stjerne. Og muligheten til å presentere ham før han ble det.

Halvannen måned senere står en ydmyk Vang på scenen på Kroa i Bø – med bandet som da het Soulmates – og gjør en aldeles gnistrende konsert. De blir ropt inn hele fire ganger til øredøvende jubel.

Spådd en lang karriere
Vi beveger oss to år frem i tid, og Vidar Vang har etter hvert også bemerket seg på nasjonalt plan. Med sitt eminente låtskrivertalent og gode liveopptredner bak seg, blir den unge nordlendingen spådd en lang karriere i kjølvannet av albumet Rodeo som ble sluppet i forrige måned.

Som en bekreftelse på Vidar Vangs talent, blir han – i likhet med Sondre Lerche i 2001 – sendt på GO!-turne, arrangert av Norsk Rockforbund, NorgesNettet og Rikskonsertene. Det er dagen etter turnestart på John DEE i Oslo at Vang igjen entrer Kroa i Bø for å gjenoppleve litt av magien fra den magiske novemberkvelden to år tilbake i tid. Og jammen klarte han ikke å få oss andre til å gjenoppleve litt av den samme magien også…!

Men først ute var et, for de fleste tilstedeværende, ukjent bekjentskap. Vi snakker om det oslobaserte bandet Clark. De hadde fått æren av å varme opp for den gjenvendte nordlending, og det skulle vise seg å bli et meget hyggelig bekjentskap.

Kompetente oppvarmere
For Clark viste seg å være en gjeng med svært kompetente musikere, for ikke å snakke om gode låtskrivere! Ut trillet det ultrafengende og catchy poplåter i rockform, med mye flott gitar og en vokalist som til tider strålte av stemmeprakt. Beskrevet som en mellomting mellom Askil Holm og Babel Fish, viste Clark seg potente med bedre melodier enn sistnevnte, og ihvertfall noe av den energien som førstnevnte innehar på scenen. Rettere sagt hadde Clark det lille ekstra som Babel Fish aldri klarte å vise fra samme scene et par uker i forveien. Publikum syntes også å være meget fornøyde, og det var ikke få i salen som i etterkant skrøt av bandet. Undertegnede ble faktisk såpass imponert at å spå bandet en lys fremtid ikke er vanskelig i det hele tatt. Ihvertfall dersom de vet å spille kortene sine riktig. Clark vil helt klart være noe for by:Larm-gribbene i Trondheim til vinteren. Husk at du hørte det først her!

Men så skulle det etter hvert bli klart for hovedpersonen. Vidar Vang entret som vanlig scenen alene – med kassegitar. Det er en annen atist som står der i dag i forhold til den ydmyke karen som sto på samme sted for to år siden. Det lyser nå selvtillit av den lille kroppen, og det er helt tydelig at mannen har skjønt sitt eget potensiale. Ikke bare som låtskriver, men også som scenemann.

«How does it feel when you get what you want?», synger han. «Pretty damn good», kan vi tenke oss å svare, der vi observerer artisten dra fingrene over de seks strengene på singellåten Under Six Strings – og ser gliset både speile seg i ansiktet hans, og hos et knippe publikummere i salen.

Opptrådte blant publikum
Det unge talentet fra nord er og blir en sjarmerende liten rockstjerne, og sørger videre for å sjarmere oss ytterligere når han tar sitt sedvanlige «hoppe-ut-på gulvet-blant-publikum-og-synge-derfra»-triks. Sånt spreker opp en konsert, så det er et svært velkomment «stunt». Det som har kjennetegnet tidligere konserter undertegnede har overvært med Vang, er at han og bandet Friemann har vært flinke til å bygge opp en konsert energimessig. Men i en ellers ganske så feilfri konsertopplevelse, så var det nok dette punktet som likevel ble det svakeste leddet onsdag kveld.

Byggingen av energien hadde tydeligvis ikke kommet så fryktelig langt på vei, før Vidar skulle dra et par meget rolige, dog bedårende akustiske låter alene med gitaren. Dette bidro til å bryte mye av den ellers så fine fremdriften opp. Det var imidlertid som om Vang selv skjønte dette, og kalte derfor bandet tilbake på scenen for å dra på igjen med fullt skuv.

De rocka låtene fungerer best
Til tross for at mannen fra Bjerkvik har laget et knippe aldeles nydelige og lavmælte låter, så er det først og fremst de skikkelig rocka låtene som fungerer best i livetapning. Og når han covrer sitt første idol, Buddy Holly, lyser det både av artistens øyne og hos musikerne i bandet. Publikum tar poenget, og har definitivt ikke noe i mot akkurat dét.

Vidar Vang kan på ingen måte karakteriseres som en energisk rocker med en personlighet som går utenpå seg selv, men derimot som en lavmælt og likevel utadvendt singer/songwriter som fra scenekanten vinner stort på sin gutteaktige sjarm og sitt smittende vesen.

Det finnes nok mer spennende låtskrivere, og det finnes sannsynligvis morsommere scenepersonligheter, men Vidar Vang er først og fremst seg selv – og ingen andre. Dette til tross for et musikalsk uttrykk som er som klemt ut av den klassiske amerikanske låtskrivertradisjonen. Det er et eller annet med Vidar, noe som gjør han til noe mer enn bare dette.

Denne kvelden var det Vangs smått legendariske produsent Steve Wold som aller tydeligst viste hva de fleste andre følte: Plassert midt i salen, nikkende med en tydelig dedikasjon til musikken som strømmet ut fra scenen. For oss andre var det bare å nikke forsiktig med; for Vidar Vang blir forhåpentligvis hengende med en stund til…