Hultsfred’03: Suverent, tross mangel på flyt
(Hawaii – fredag 13. juni 2003)
Foto: Frode Jørum
Plassen foran Hawaii-scenen var stappfull av folk som skulle ha med seg denne begivenheten. Og det ble faktisk en begivenhet, til tross for at man for undertegnedes del kanskje var litt skeptisk til det første møte med bandet live.
Det mest overraskende var at knøttlille Thom Yorke var et aldri så lite fyrverkeri på scenen, der han hoppet rundt som en villmann og danset de mest sinnsyke danser. Deretter var lysshowet helt enormt bra, med en fantastisk ramme rundt bandets musikk.
Låtene for sin del var satt sammen av både de mer elektroniske fra Kid A og Amnesiac – samt flere fra både OK Computer og The Bends. Og selv om de senere låtene fungerte bra, så var det nok gjenhøret med låter som No Surprises, Paranoid Android og My Iron Lung som skapte mest jubel blant folk flest. Også for undertegnede.
En helt sinnssyk bass i en låt jeg ikke husker navnet på i farta var et annet høydepunkt. Den gikk så dypt og ble spilt så høyt at det skalv i mageregionen på oss alle. Når så kanskje verdens mest sjelfylte sanger åpner opp sin egen lille port til himmelen med sin bare stemme, ble det helt stille der på plassen og universets storhet senket seg over oss.
Det eneste som trakk ned opplevelsen, var mangelen på flyt i konserten. Bandet hadde lengre pauser – nesten mellom hver låt – for å skifte instrumenter. Dette skapte en oppstykking som burde være totalt unødvendig for et band av denne dimensjonen.
Si hva du vil om Radiohead, men det er umulig å nekte bandet status som de mektige musikerne de er og som et av de mest innovative bandene verden har sett de siste tyve årene.
