Hultsfred’03: Vanvittig bra

Atlantis – fredag 13. juni 2003)
Foto: Frode Jørum

Med all hypen i engelsk presse rundt The Datsuns fra New Zealand, var det ikke til å komme bort i fra at skepsisen absolutt var tilstede før konsertstart. Men den ble fort blåst bort av et knippe musikere som har skjønt akkurat hvordan du skal rocke ræva av folk.

Det er ikke mer enn litt over et år siden bandet holdt på å gi opp, men etter å ha fått engelske musikkritikere som sine fremste fans har de også vunnet flere og flere vanlige sådane. Etter å ha sett det showet de fire gutta presenterte fredag kveld er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor. Vi fikk alt: Gitarposeringer, flørting med publikum, villskap, gitarriff, ville brøl, et band i konstant bevegelse, gitarsoloer, vokalbrøl, knusing av instrumenter og beinhard og klassisk rock’n’roll.

Som en bastard av Led Zeppelin, MC5, Deep Purple, The Stooges, AC/DC, Bad Company og mer moderne band som The Vines, The White Stripes og The Hellacopters, setter The Datsuns standarden for hvordan rock skal spilles i 2003.

Dolf De Datsun har en stemme som minner om Jack White på speed. Christian Datsun ser og høres ut som en krysning av en ung Jimmy Page og Eddie Van Halen. Phil Datsun har samme rytmegitargenialitet som det Malcolm Young i AC/DC har, mens Matt Datsun har denne typiske meget harde trommeslagingen som bare ekte rock’n’roll-trommiser har. Til sammen utgjør de et rockmonster av dimensjoner – som når Dolf under avslutningslåta stikker hull på ei tromme og stikker den over hodet på Phil og bandet deretter gir bass og gitar videre til et par av Sahara Hotnights‘ medlemmer – ja DA er vi solgt!

The Datsuns har kanskje gamle triks i ermet, men faen heller: Dette funker som svarte helvete! Forhåpentligvis overlever de også hypen.

Uten at undertegnede har albumet deres i samlingen ennå, så gikk denne konserten inn på topp ti-lista over de beste konsertene jeg har bevitnet. Dra til Roskilde og få med deg The Datsuns! Det vil være verdt det!